Forvisning. Straff som på 1500–1600-tallet avløste middelalderens fredløshetsstraff (norrøntutlegd). Den fredløse hadde tapt samfunnets rettsbeskyttelse idet han hadde begått handlinger som var ubotamål, så som nidingsverk og voldtekt. Fredløshet var ofte en subsidiærstraff som ble anvendt om den avtalte kompensasjon ikke ble tilført den skadelidte, eller straffen ble anvendt om gjerningsmannen rømte. På 1600-tallet ble rømte drapsmenn fremdeles dømt fredløse, men de skulle ikke lenger kunne utsettes for privat hevn eller eksekusjon, men fanges og bringes til lensherre/ fogd for avretting.
Forvisningsstraffen var en spesifikk straff, særlig brukt ved flere kategorier tyveri- og seksuallovbrudd. Forvisning skulle fjerne gjerningsmannen fra åstedet (by, len, stift, rike) for godt eller for en nærmere bestemt tidsperiode, og målsettingen var både av avskrekkende og preventiv art. Ved forvisningsstraff var dødsstraff ofte subsidiærstraff; den som ikke reiste bort, kunne fanges og henrettes, noe som også skjedde i praksis. Følgen var en raskt økende skare landstrykere som i seg selv ble et sosialt problem som ble gjenstand for skjerpet kriminalisering. H.N.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
