Giftermålsmønster. I historisk demografi blir førstegangsgifte kartlagt på to måter: Intensiteten måles gjerne speilvendt som andelen gjenværende ugifte ved fylte 50 år. Aldersmønsteret uttrykkes i gjennomsnittsalderen ved inngåelse av første ekteskap. Norge faller innenfor området for det såkalte «europeiske giftermålsmønsteret», kjennetegnet ved en høy andel varig ugifte (10–20 prosent) og høy giftermålsalder (25–30 år). Dette mønsteret kan gå tilbake til senmiddelalderen eller tidlig moderne tid, og ble først avgjørende brutt i vårt eget århundre. Mens det er påvist bare moderate sosiale forskjeller i giftermålsalderen for menn, kan variasjonen for kvinner ha spent fra 20 til 30 år, lavest blant kondisjonerte (embetsmenn og storborgerskap) og høyest blant husmenn og arbeidsfolk. Disse sosiale skilnadene ble gradvis redusert fra andre halvdel av 1800-tallet. Til det tradisjonelle giftermålsmønsteret hører også en høy omgifteprosent blant enker og enkemenn og kort ventetid i enkestand. S.D.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
