Gullsmedfaget beskjeftiget forholdsvis få håndverkere i de norske byene i tiden fra reformasjonen til cirka 1800. Markedet for gull- og sølvarbeid var de fleste steder lite; bare i Bergen hadde gullsmedfaget noe rommeligere vilkår (cirka 25 mestere i 1700-årene). Både regjeringen og de laugsorganiserte gullsmedene søkte i enevoldstiden å konsentrere gullsmedfaget til byene, men til tross for dette var antallet bondesølvsmeder stort. Det kan likevel være vanskelig ut fra bevarte gjenstander å si noe sikkert om omfanget av sølvsmedarbeidet på bygdene, fordi også gullsmedene i byene i en viss utstrekning har forarbeidet gjenstander som var tilpasset landbefolkningens smak. Først med håndverksloven av 1839 ble det tillatt for gullsmeder å etablere seg på bygdene.
Gullsmedfaget var ellers gjenstand for stor oppmerksomhet fra myndighetenes side, særlig fordi gull- og sølvsaker ofte ble brukt som betalingsmidler, slik at det av den grunn var viktig at gjenstandene hadde en nærmere fastlagt gehalt. (Jamfør guardein.) H.W.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
