Leksikon:Militær jurisdiksjon

Militær jurisdiksjon. Grunnlaget for en egen militær rettspleie, klart atskilt fra det sivile rettsapparat, ble lagt ved kongebrev av 13. juli 1646. (Vi ser da bort fra de spesielle «gårdsrettene» som gjaldt for mannskapet på kongens festninger, hvorav den eldste dateres tilbake til Håkon V’s tid. NglL III s. 144f.) Men først mot slutten av 1600-tallet ble det brakt klarhet og konsekvens i den militære jursdiksjonens rettsforhold og grensene til den sivile rettspleie klart trukket. Christian V.s krigsartikkelbrev og krigsinstruks av 1683 kom til å danne hovedgrunnlaget for landstridskreftenes strafferettspleie fram til 1867. (En tilsvarende lov for marinen kom med Frederik V.s sjøkrigsartikkelsbrev av 1756.) C.5. no. lov (1–2–7, 8, 9) fastsatte bestemmelser om når offiserer og soldater skulle stå under militær jurisdiksjon og når de sognet til de sivile domstoler. (Høyere offiserer skulle svare direkte for høyesterett.) Av andre viktige lover for den militære rettspleie kan nevnes forordning av 8. juli 1690, instruks for regimentsauditørene av 13. mars 1706 og for generalauditøren av 27. april 1720 (for Norge 25. des. 1730), kongelig resolusjon av 7. aug. 1807, forordning 8. sept. 1812 og lov 3. aug. 1824.

Auditøren var den eneste militære embetsmannen med spesiell plikt til å arbeide med den militære rettspleie. Det var auditører ved de forskjellige regimenter eller garnisoner. Av disse krevdes det at de skulle ha litt kjennskap til sivil og militær rett; krav om høyere juridisk utdannelse kom først ved resolusjon av 13. april 1804. Auditørene skulle lede krigsforhørene. (Var siktede offiser, ble forhøret kalt stabskrigsforhør.) Han forberedte sakene for krigsretten og fungerte ellers som krigsrettens sekretær. Regiments-auditør sto både under regiments-/garnisonssjefen og general-auditør.

Generalauditøren førte overtilsynet med rikets militære rettspleie. Det var egen generaluditør for Norge. Generalauditør skulle bl.a. gi krigsretten råd i vanskelige saker. Større dommer måtte forelegges generalauditør, som igjen kunne forkaste dommen eller sende den til stadfestelse ev. forandring av kongen (i krigstid til øverstkommanderende). Generalauditør foresto skiftejurisdiksjonen for høyere offiserer i land- og sjøetaten.

Krigsretten dømte i første instans etter forutgående krigsforhør. Retten var kollegial med regiments-/garnisonssjefen som preses. Det samme dommerkollegium kaltes standrett når retten avsa sin kjennelse uten forutgående krigsforhør. Inntil 1660 var krigskollegiet øverste domstol for landetaten.

Sjøetatens rettspleie var i hovedtrekkene ordnet etter samme mønster som landetatens jurisdiksjon. Også for sjøetatens vedkommende var general­auditøren den øverste juridiske embetsmann. Admiralitets- og kommissariatskollegiet som ble opprettet i 1665, fikk dømmende myndighet og kom under navn av overadmiralitetsretten til å være den øverste domstol for sjøetaten fram til 1771. Holmens rett, eller underadmiralitetsretten som holdt til på Bremerholm, var nærmeste rettsinstans under overadmiralitetsretten. Begge domstolene var kollegiale.

Ellers synes det å være betegnende for den militære rettspleien i enevoldstiden at krigsmaktens administrative og dømmende organer gjerne var de samme, eller i alle fall at det var et meget svakt skille mellom institusjonenes administrative og dømmende kompetanse.

En egen militær skiftejurisdiksjon og auksjonsstell ble avskaffet ved lov av 8. aug. 1824. (Det norske generalauditoriatets arkiv finnes i Riks­arkivet med tilhørende katalog, se Håndbok for Riksarkivet s. 376. Ellers finnes det en del arkivsaker etter de lokale militærjurisdiksjonene i statsarkivene, jf. Kiil: Arkivkunnskap.) S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.