Notarius publicus, embetsmann med plikt til å utstede bestemte dokumenter, eller ved sin underskrift å gi dokumenter off. bekreftelse. Alle notarialforretningene skulle føres inn i autoriserte protokoller, notarialprotokoller. I enkelte norske byer har det vært ført notarialprotokoller alt i andre halvdel av 1600-tallet. Påbud om føring av slike protokoller kom med C.5. no. lov (1–8–2). (Loven bruker betegnelsen Notarius Publicus Regius om det nye embetet.) I Norge ble notarialforretningene sjelden lagt til egne embetsmenn. Byfogdene var som oftest notarius publicus i byene. Det kom til å gå lang tid før notarialprotokoller ble innført i landdistriktene, og allmenn utbredelse fikk de først ved midten av 1800-tallet. Notarialforretningene på landet lå alltid til sorenskriverne. S.I.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
