Pukkverk, n. (tyskPochwerk, n.), steinknuser anvendt på den løsbrutte steinen ved et gruveanlegg. Pukkverksarbeidet fulgte etter håndscheidingen (se scheide, verb) og gikk forut for vaskingen. Eldre pukkverk var bygd praktisk talt bare av tre. I bunnen av en rommelig grøft i bakken ble det lagt tverrsviller, og over disse en grunnsvill som måtte ha betydelige dimensjoner. På grunnsvillen ble det reist pukksøyler som ble avstivet på forskjellig vis, og som bidro til å holde pukkstemplene i stilling. Plassen mellom to pukksøyler ga plass til et pukktrau, som i bunnen ble fôret med en pukksåle, som enten var av støpejern eller besto av en fast, hard stein; hardstampet stein og grus ble også ansett brukbart som såle.
Til hvert pukktrau hørte gjerne 2 eller 3 jernskodde pukkstempler. Skaftet på stemplet var firkanthogd og skulle være av kvistfri, rettvokst gran eller furu (ev. eik, jf. stempeltømmer). Pukkverk ble som regel drevet med vasshjul med forlenget aksel, hjulstokk. I hjulstokken var det innsatt knaster som grep tak i fordypninger eller tilsvarende knaster (dumlinger) på stempelskaftet. Derved ble stemplene løftet og sluppet i en bestemt rekkefølge. Godset som skulle pukkes, ble enten tømt inn under stemplene av arbeidere eller ført inn ved hjelp av en vannstrøm. Den forpukkede massen ble oftest ført ut av pukktrauet med vann, men det kunne også være nødvendig å øse den ut. (Helland: Haandbog i grubedrift II s. 270 ff.) H.W.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
