Rang, betegnelse på offisielle verdighetsgrader knyttet til bestemte samfunnsgrupper eller stillinger i samfunnet. Vi bruker rang for å betegne rekkefølgen på samfunnets inndeling i stender (geistlighet, adel, borgerstand) i middelalderen og tidlig ny tid, men selve ordet rang forekommer først etter 1660. Under eneveldet ble rangshierarkiet systematisert og spesifisert flere ganger (bl.a. rangforordn. 25. mai 1671, 11. februar 1693 og 14. oktober 1746). Forordningen i 1671 rangerte etter en fortløpende nummerrekke (1–55), men fra 1693 ble rangspersoner angitt med rangklasse (først 7, senere 9) og -nummer. Rang ble tildelt adel (s.d.) og geistlige, militære og sivile embetsmenn. I tillegg til bestemte stillinger som var tillagt rang, kunne man, ofte etter søknad og mot betaling, få en rangtittel. Disse titlene hadde ofte -råd som siste endelse (geheimeråd, justisråd, konferensråd). Tilføyelsen «virkelig» hevet rangtittelen, og en rangtittel kunne også gis som en påskjønnelse til en som allerede bekledde et embete som var spesifisert i rangforordningen. Til rangklassene hørte bestemte titulaturer, også kalt predikater (f.eks. eksellense, høyvelbårne og høyedle og velbårne). Geistlige med rang hadde titulaturer som høyærverdige og velbårne, mens prester uten rang var velærverdige. M.R.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
