Reipslager, nevnes tidligst i norske kilder fra ca. 1550. Disse eldste reipslagere drev håndverksmessig framstilling av tauverk, med enkelt og billig utstyr. Spinning og slagning foregikk i friluft. Dermed kunne en få så lange reip en ønsket, men på den annen side krevdes det oppholdsvær under arbeidet. Enkle reperbaner av denne typen eksisterte helt inn på 1900-tallet, men allerede i 1600-årene kom det også en annen type reperbaner, der alt arbeid kunne foregå innendørs. Dette krevde svære bygninger på flere hundre meters lengde. Anlegg og drift av en slik reperbane krevde kapital. Den kom i regelen fra folk uten håndverksutdannelse, som så leide fagfolk til å utføre arbeidet. Reperbanene hadde ofte privilegium på reipslagervirksomhet i distriktet eller byen. (Norges håndverkere I s. 43f.) H.W.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
