Sjølfosterkar eller sjølfostring, fra 1500-tallet og til nyere tid nordnorsk betegnelse på voksen, ugift mann som ikke tok årstjeneste, men forsørget seg selv ved fiske og leiearbeid, eventuelt fast tjeneste en del av året. Vanligvis bodde sjølfosterkaren til leie hos andre, men han kunne også bo hjemme. Det var visstnok forbudt å være sjølfosterkar, i hvert fall i Finnmark, der sjølfosterkarer som ikke ville ta tjeneste ble ilagt bot. En av grunnene til at folk etablerte seg som sjølfosterkarer skulle være at de unge på den måten ville forhindre at handelsmennene skulle ta deres fortjeneste til dekning av farens gjeld. Sjølfosterkarer har i senere tid også vært kalt sjølholder. H.D.B.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
