Leksikon:Skinnarbeidere
Skinnarbeidere, det vil si håndverkere som arbeidet med skinn (av mindre husdyr og av vilt, motsatt huder) som råmateriale.
I. Skinner (norrønt skinnari, m.) var i middelalderen og i begynnelsen av nyere tid betegnelse på en forholdsvis uspesialisert skinnarbeider. En vesentlig del av arbeidet besto i å berede skinn, i regelen med hårene på, og å sy klær av skinnene, men i 1500-årene arbeidet nok skinneren også med semsking (se garving II). På 1600-tallet forsvant betegnelsen skinner, blant annet fordi en rekke av hans gjøremål ble skilt ut som egne håndverksfag (se nedenfor), og særlig fordi klær av ragget skinn gikk av mote. En del finere skinnerarbeid var det likevel fortsatt behov for; det ble heretter utført av særskilte buntmakere.
II. Fellbereder var i Danmark og Norge betegnelse på en skinnarbeider som semsket skinn (jamfør garving II) og sydde klær av skinnet. I annen halvdel av 1600-tallet overtok fellberederen helt dette arbeidet, som tidligere var blitt utført av skinneren.
Fagets glanstid var 1700-årene; etter 1800 gikk semskede skinnklær atter av mote, først i byene, senere også på bygdene. Fellberederne var laugsorganisert i Kristiania og Trondheim. Forleddet fell- (av tysk Fell, n.) betyr helt allment «skinn med hårene på». Yrkesbetegnelsen fellbereder blir likevel ofte blandet sammen med de følgende:
III. Skinnfellmakeren arbeidet til vanlig bare med saueskinn. Skinnet ble fuktet, og kjøttsida skrapt ren ved hjelp av en rekkespade (se dette). For å få skinnet mykt ble det dratt fram og tilbake (bråke, verb) i en bøyle av jern eller en vidje (bråk, f., honk, f.) festet til veggen. To eller flere skinn ble sydd sammen til en fell. På bygdene har det vært skinnfellmakere til langt inn på 1900-tallet.
IV. Karduansberederen brukte i likhet med fellberederen mest skinn av bukk og geit, men garvemidlet var et annet (smakk eller sumak, se garving IV). Det var dessuten vanlig at karduansgarveren farget skinnene. Produktet ble av den grunn dyrere og ble helst brukt til mindre, finere bekledningsgjenstander (luer, hansker, fottøy) og som trekk på møbler og ridesaler. De første karduansberedere begynte kanskje sin virksomhet i Norge i 1500-årene, men fagets viktigste periode var 1700-tallet.
V. Kildene gir en rekke andre yrkesbetegnelser som viser til håndverksarbeid i skinn og/eller lær. Viktig var salmakeren, som i likhet med dagens utøvere av yrket ikke laget bare ridesaler, men ofte også var møbelstopper, tapetserer, koffert- og porteføljemaker. Ellers forekommer blant annet betegnelsene hanskemaker, taskemaker, pungmaker og remmesnider. Grensene har sikkert vært flytende, både mellom disse fagene innbyrdes og mot salmakeryrket. Det er antagelig riktig å gå ut fra at det bak disse yrkesbetegnelsene som oftest skjuler seg en skinner, fellbereder, karduansbereder eller salmaker som til en viss grad har spesialisert seg innenfor sin profesjon som skinnarbeider. H.W.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |