Skjøte, dokument som overfører eiendomsretten til fast eiendom fra én eier til en annen. Skjøte er brukt både ved salg, gave og makeskifte. I senmiddelalderen og på 1500-tallet hadde vitnebrev ofte samme funksjon som skjøte: to eller flere personer utstedte et vitnebrev om at de var til stede ved eiendomsoverdragelsen. Skjøte ble imidlertid stadig mer utbredt, og er helt dominerende etter 1600. Det er utstedt av den som overdrar eiendommen, men gjerne medunderskrevet av vitner; av og til underskriver den nye eieren også. Ennå i 1600-årene er kjøpesummen ofte utelatt i skjøte; senere er den regelmessig oppført. Ved forordning 1622 ble det påbudt at overdragelser av odelsgods skulle tinglyses, og i C.5. no. lov (5–3–39) heter det at skjøting skal skje på tinget. Også i praksis ble skjøter fra 1600-årene helst tinglyst; det ga kjøperen bedre rettsvern. Men forut for skjøte kunne det – mest i noe senere tid – være skrevet kjøpekontrakt, som skjøte viste til, og som ikke så ofte var tinglyst. Av og til forelå bare kjøpekontrakt, eller overdragelsen skjedde uten at den ble skriftfestet. I nyere tid gjelder det særlig overdragelser innen familien. Ved tinglysingen ble et utdrag av skjøte tatt inn i tingboka (se dette), senere ble skjøte i sin helhet ført inn i panteboka (se dette). Jamfør kongeskjøte, reluisjonsskjøte. K.J.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
