Leksikon:Tronfølge
Tronfølge. I. I 1450 ble Norge et valgmonarki på linje med de andre nordiske kongedømmene. Før det hadde landet vært et arverike, og kongene av det oldenborgske hus og deres tyske slektninger fortsatte å kreve arverett til det norske riket, selv om valgforfatningen gang på gang ble fastslått i lovgivningen og i tronfølgerettslig praksis. Valgforfatningen sto ved lag til 1660.
Fram til 1537 var det det norske riksrådet som forvaltet valgretten, deretter var det det danske riksrådet som valgte konge også på vegne av Norge. Dette forholdet fastslås utvetydig i C.4. no. lov i 1604 (I, 10). Riksrådets valgrett var hjemlet i de forfatningslovene som kalles valghåndfestninger (se dette). Valgretten var grunnpillaren i den riksrådskonstitusjonalistiske statsordningen (jamfør riksrådskonstitusjonalisme). Riktignok kunne ikke riksrådet velge hvem som helst til konge. Valget var i virkeligheten bundet til én av kongens sønner, og det ble aldri valgt noen utenfor kongefamilien. Dessuten var det svært vanlig at kongen lot én av sine sønner utpeke, designere, til etterfølger. Designasjonen skjedde oftest ved at riksrådet valgte en av kongssønnene til tronfølger. Men selv om valgretten således var begrenset, var kongevalget langtfra noen tom og betydningsløs form.
Riksrådets valgrett innebar blant annet at rådet foresto regjeringen under vakanser og interregna, og at rådet forhandlet om valghåndfestningen og fastsatte vilkårene for valget. Riksrådets kongevalg trengte imidlertid godkjennelse fra de andre samfunnsgruppene. Dette samtykket kom til uttrykk gjennom kongehyllingen, som på én og samme tid kan betraktes som en godtagelse av den nye kongen og som et samtykke i riksrådets valg. Kongehyllingen, som i den gamle norske forfatningen var blitt kalt konungstekja, og som hadde vært en ren akklamasjon av arvekongen, fortsatte altså etter 1450. Hyllingen ble vanligvis utført av en stenderforsamling eller en folkerepresentasjon av stenderaktig karakter (jamfør stendermøter), og hyllingsmøtene ble etter selvstendighetstapet (første gang i 1548) viktige politiske begivenheter hvor menigmann og lokalsamfunn kunne fremme klagemål og ønskemål for øvrigheten. Selv om riksrådet alene hadde valgretten, fikk de danske riksstendene stadig større innflytelse ved kongevalget mot slutten av perioden.
II. I 1660 ble arvekongedømmet innført i Danmark-Norge. Den automatiske kongearvefølgen utgjorde hjørnestenen i den nye forfatningen som ble bygd opp, eneveldet. Nærmere bestemmelser om arvefølgen kom i den såkalte Kongeloven (se dette) av 14. nov. 1665. Det skulle være lineal arvefølge, det vil si arveretten skulle bestemmes ut fra nærhet mellom slektslinjene som igjen avhang av gradnærhet mellom linjenes opphav og arvelateren. Prinsippet om førstefødselsrett, primogenitur, ble fastslått. Menn hadde en viss forrang med hensyn til arverett, men kvinner kunne ta arv hvis det innenfor den enkelte linje ikke fantes menn. Arvtageren måtte være ektefødt.
III. Grunnloven av 1814 opprettholdt arvekongedømmet i den nye demokratisk-representative forfatningen. Men arvefølgen ble gjort strengt agnatisk, det vil si bare menn kunne arve tronen, og kvinner kunne heller ikke formidle arv. (Se også kroning.) S.I.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |