Tukthus. I løpet av 1600-tallet ble det opprettet tukthus i enkelte norske byer. Tukthus var opprinnelig ikke tenkt som fengsler, men som anbringelses- og oppdragelsesanstalter for løse individer av forskjellig kjønn og alder. Tiggere og landstrykere kunne således i kraft av et administrativt tiltak berøves sin frihet på ubestemt tid. I tukthus ble de satt til forskjellig slags arbeid, for eksempel veving og spinning – derav betegnelsen spinnehuset, som senere kom til å bli brukt om kvinnenes tukthus. På 1700-tallet ble tukthus faste institusjoner i de fire norske stiftsbyene Kristiania, Bergen, Trondheim og Kristiansand.
Men tukthusene lot seg ikke lenge opprettholde som rene anbringelses- og forbedringsanstalter for fattiglemmer. Snart kom de også i bruk som straffehus, først og fremst for dem som var dømt til kortere fengselsstraffer, og i løpet av 1700-tallet ble straffehusfunksjonen den framherskende. Både kvinner og menn kunne bli dømt til fengsel i tukthus Ved lov av 25. oktober 1815 ble det bestemt at menn som ble idømt fengselsstraffer fra ett år og oppover, skulle sone den samme straffen i tukthus. Tiden fra cirka 1830 til henimot 1850 var en stor reformperiode i det norske fengselsvesen, og i dette tidsrommet ble tukthus avskaffet. S.I.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
