Ukedagsbønder, leilendinger under en adelig setegård med arbeidsplikt («ukedag») der. Systemet, som ble overført fra Danmark før 1600, var mest utbredt i området rundt Oslofjorden, hvor adels- og setegårdstettheten var størst, men forekom også i landet for øvrig. Arbeidets omfang ble vesentlig regulert ved lokal sedvane; man kjenner bestemmelser om at hver ukedagsbonde skulle så og høste korn, slå og kjøre inn høy, vedlikeholde gjerder, hogge ved, alt i bestemte mengder. Fra 1685 ble plikten begrenset til ukedagsbønder bosatt innen to mils avstand fra setegården, og fra 1798 skulle arbeidsmengden fastsettes i skriftlig kontrakt. Ordningen hadde liten utbredelse etter 1800, og betegnelsen ukedagsbønder var trolig forsvunnet før den tid. Adelen var innrømmet skattefrihet for sine ukedagsbønder i en kort periode fram til 1662. K.J.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
