Verneting, brukes generelt i betydningen den domstol hvor saksøkte har rett til å kreve at hans sak skal behandles. For tidsrommet ca. 1500 til ca. 1800 blir ordet gjerne forbundet med adelens, eventuelt de geistliges, rett til i enkelte saker å bli innstevnet for andre domstoler enn den øvrige befolkning. Denne rett kalles for privilegert verneting. Retten til privilegert verneting hadde i middelalderen vært svært begrenset for den norske adelen. I Hirdskråen ble det bestemt at tvister mellom hirdmenn i tjeneste kunne avgjøres ved en intern hirddomstol, noe senere er dette blitt utvidet til å gjelde alle saker kongsmennene imellom. Adelen hadde også rett til privilegert verneting i såkalte landrådsaker (forræderi). På 1500-tallet fikk adelen dessuten rett til privilegert verneting i livs- og æressaker i sin alminnelighet. Disse sakene skulle behandles av konge og råd, etter 1600 av høyesterett eller overhoffrett. Dette ble stadfestet i C.5. no. lov (1–2–9, 10), og gjentatt i kongelig forordning av 11. august 1797.
I løpet av senmiddelalderen oppnådde kirken omfattende domsrett i interne saker. Selv om denne domsretten ble opphevet i og med reformasjonen, skulle geistligheten fortsatt stå til rette for egne domstoler i saker som gjaldt embetsforhold. (Se kirkelig jurisdiksjon, prosterett og konsistorialrett; jf. C.5. no. lov 1–2–11, 12, 13, lovens øvrige bestemmelser om verneting finnes samme sted. 1–2.) S.I.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
