Lillestrøms eldste brannvesen
Det første brannvesenet i Lillestrøm ble opprettet av Lillestrøm bygningskommune i 1883. Et organisert og velfungerende brannvesen var nødvendig for et sted som Lillestrøm med tett trehusbebyggelse. De mange brannene både i sagbruk og bolighus var grunnen til at brannvesenet var en av de første sakene bygningskommunen jobbet med.
I reglementet som forelå i 1883, hadde alle menn i alderen 16-60 år plikt til å gjøre frivillig tjeneste i brannvesenet, og minst en gang i året skulle det holdes brannøvelse. De som ikke møtte opp til øvelsen på Torvet, fikk mulkt. Etter mønstringen ble mannskapene fordelt på brannsprøytene, noen hadde jobb med å passe vannslangene og andre gjorde tjeneste i redningskorpset. Brann skulle varsles fra en klokke på brygga i Dampskipskanalen, men den var vanskelig å høre i hele Lillestrøm. Derfor ble det fra 1899 også varslet brann fra bedehusklokkene (kirkeklokkene) i Lillestrøm bedehus.
Folk syntes brannvesenet krevde for mye av dem. Brannøvelsene var lite populære, og huseierne mente at også deres plikter var for strenge. Det var heller ikke alltid branndirektørene oppfylte inspeksjonspliktene sine.
Avhengig av husets størrelse fikk eierne påbud om å ha ett til fem brannspann, og to ganger i året inspiserte branndirektøren sammen med to huseiere ildstedene og pipene, og de kontrollerte at det fantes brannutstyr i alle hus. En feier ble ansatt i 1883, og han skulle rengjøre pipene hver sjette uke fordi pipebrann var vanlig. Jernbanen hadde eget brannvesen, og dampsagene fikk særskilte forskrifter.
Men brannreglementet lot seg ikke gjennomføre. Brannfarlige hus, manglende ettersyn, uvillige brannmannskaper og primitivt utstyr gjorde at brannvesenet ofte kom til kort når det brøt ut brann. Det viste seg under brannene i sagbrukene Ekelund Dampsag (Tandbergsaga) og Lillestrøm Dampsag & Høvleri i 1880, Maarudsaga og Hans Tandbergs Sag i 1882, da metodistkirka brant i 1902 og ikke minst under storbrannen i 1906.
Brannvesenet fra 1909
Lillestrøm som egen kommune fra 1908 trengte å styrke brannvesenet. Et nytt brannvesen ble opprettet 26. juli 1909, og det borgerlige brannvernet ble dermed lagt ned.
I 1925 fikk brannvesenet sin første utrykningsbil. Fram til denne tid benyttet brannvesenet drakjerrer og håndsprøyter når det rykket ut. I 1932 (?) kom den andre bilen. I 1934 besto brannkorpset av 40 mann som hadde dette som bijobb, og de fikk utbetalt 100 kroner årlig og et tillegg på 3 kroner for hver utrykning. Brannkorpset ble regnet for et av landets billigste. Korpset var effektivt ved de brannene som oppsto, og derfor fikk brannmennene flere ganger utbetalt gratiale av forsikringsselskapene som påskjønnelse for utmerket innsats.
Kommuneingeniøren hadde den øverste ledelsen, men brannmesteren sto for den daglige styringen. Mannskapene ble varslet ved hjelp av 27 signalkasser som var plassert på forskjellige steder i byen, og dette var et moderne alarmsystem. De som bodde nærmest brannstedet, skulle komme seg dit sjøl, mens de andre skulle møte på brannstasjonen. Når fire-fem var på plass på brannstasjonen, rykket bilene ut.
Ny brannstasjon
I 1943 sto en ny brannstasjon ferdig. Samtidig ble det anskaffet et nytt signalanlegg med høyttalere flere steder i Lillestrøm. Ved stasjonen ble det anlagt en stor øvingsplass for brannøvelser.
Kilder og litteratur
- Bangen, Olav: Vegviser for Lillestrøm. Kristiansand 1947.
- Hals, Harald (1934): Lillestrøms historie. I. Lillestrøm 1978. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Lindbæck, Odd m. fl.: Byen på Måsan. Trekk fra Lillestrøms historie. Lillestrøm 2000.