Lisbet Pedersdatter Nypan

Lisbet Pedersdatter Nypan (født omkr. 1610 i Leinstrand, død september 1670 i Trondheim) var ei bondekone som i 1670 ble en av de siste som ble brent på bålet etter en trolldomsprosess. Hennes mann Ole Olsen Nypan ble på samme tid halshogd.

Vi vet lite om livet hennes før prosessen. Trolig var hun fra gården Nypan i Leinstrand, som nå er del av Trondheim kommune. Faren må ha hett Peder, og var trolig bonde på Nypan. Hun ble gift med leilendingen Ole Olsen Nypan (omkr. 1602–1670).

Prosessen

Prosessen mot ekteparet begynte i mars 1670, og de måtte gjennom flere møter i underretten i Leinstrand tinglag og i Trondheim. Saken skal ha begynt med anklager fra Erik Kvenild fra Tiller, som mente at Ole hadde trua ham under en krangel de to hadde, og at han og kona hans hadde blitt utsatt for forbannelser. I begynnelsen støtta kansler Ove Bjelke på Austrått paret, og rettsprosessen starta egentlig som et forsøk fra hans side på å få lagt anklagene døde. Faktisk står det i den opprinnelige stevninga at Erik Kvenild måtte møte for å forsvare sin «Beskyldning og uærlige Tilæg» mot Ole Nypan. Dette er en av trollsdomsprosessene hvor vi faktisk har fått bevart gode rettsreferater, se Kjeldearkiv:Prosessen mot Lisbet og Ole Nypan.

Vitner kunne fortelle at Lisbet gjennom lang tid, og i hvert fall fra 1640-åra, hadde praktisert som klok kone og at hun hadde tatt betaling for å helbrede folk. Hun kjente folkelige metoder, som å lese i salt og saltknuter. Hun kunne også være signekone som kjente flere signebønner, som er gjengitt i rettsdokumentene. Flere kunne vitne om at de hadde blitt bedre etter å ha blitt behandla av henne.

Christus gik sig til Kirke med Bog i hænde, kom selver Jomfru Maria gangende; hvi feld du saaledis løs, min velsignede Søn? Jeg haver faaet stærke Grev, min velsignede Moder. Jeg leyer dig ved stæerke Greb, Hoftegreb, Indvoldsgreb, Ryggegreb, Brystgreb, af Hold i Been i Strand og Steen, Navn Gud Faders, Søn og Hellig Aands.

– Lisbeths signebønner mot grep.

Det å helbrede noen var ikke i seg selv noe stort problem; i verste fall kunne det føre til bøter eller irettesettelser. Det som satte livet i fare var maleficio eller forgjøring, det å skade eller drepe andre mennesker eller dyr, eller å ødelegge eiendom. Mens flere vitner altså fortalte om helbredelse, var det noen som anklagde Lisbet og Ole Nypan for å ha satt sykdom på dem. Lisbet innrømte at hun brukte salt og bønner i Guds navn for å helbrede, men nekta for at hun brukte evnene til ondskap. Hun avviste også påstander om tilknytning til Djevelen og bruk av gudsbespottende besvergelser. Lisbet mente at hun og mannen var ofre for en løgnkampanje.

Sokneprest Ole Mentzen Darre i Leinstrand og fogd Hans Evertsen Meyer formante dem til å tilstå. Da de ikke gjorde det, ble det ikke tatt som et tegn på uskyld. I stedet ble det sett som forakt for retten og som et uttrykk på at de ikke angra. I dommen ble det stående at de var i så sterkt forbund med Djevelen at de ikke kunne bekjenne sannheten. Etter at dommen falt skal de ha blitt utsatt for tortur, men heller ikke da tilsto de.

Sorenskriver Willem Knutsen mente at Lisbet var den som var ledende av de to i trolldomskunster, og hun ble derfor dømt til å brennes levende. Ole Nypan ble også dømt til døden, men skulle halshogges. Lagman Hans Mortensen Wesling fulgte forhandlingene, og den 5. september 1670 gjorde han en innførsel der han bekrefta dommen og slo fast at den fulgte lovens bokstav. Som følge av hans godkjenning ble saken aldri ført for noen høyere instans.

Trolig ble de to henretta på Galgeberget like utafor byporten i Trondheim i løpet av september 1670. Bøddelen fikk elleve riksdaler for arbeidet. Sokneprest Darre var med på å føre dem til retterstedet.

Booppgjøret etter de to ble gjennomført i januar 1671, og eiendelene ble vurdert til drøyt 85 riksdaler. Denne verdien er innafor det normale for et leilendingspar i alminnelige kår.

I ettertid

Som ei av de siste heksene som ble brent her i landet, ble Lisbet Nypan også ei av de mest kjente. Ingen andre ofre for trolldomsprosessene har så mange sagn og historie knytta til seg. Det ble sagt at hun hadde et så ondt blikk at hun måtte ha bind for øynene på vei til bålet, at hun deltok på heksesabbater på Dovrefjell og mye annet. Presten Petter Dass, som hadde lite til overs for hekser, ble på et tidspunkt beskyldt for selv å drive med trolldom, og en av historiene om Lisbet er at han brukte henne som flygende ridedyr. Ole Nypan, som jo også måtte bøte med livet, er i stor grad glemt av ettertida.

På Maihaugen har de en stav som ble sagt å være fra sopelima hun fløy på.

I 1784 ga Lorentz Ewensen ut saksdokumentene med kommentarer. Han fortalte at hun var kjent og berykta som ei ond heks.

I 1962 ga Torbjørn Prestvik ut en dramatisert beretning av prosessen mot ekteparet. Han avslutta med å si at hun var et godt menneske, som ikke bare ble brent av sine sambygdinger, men som også gjennom 300 år har blitt sverta på folkemunne. Han foreslo å reise en statue av henne utafor Nidarosdomen eller Trondheim tinghus. Der har det ikke kommet opp noe, men ved Nypvang skole i Leinstrand ble det 17. mai 2005 avduka en skulptur til minne om henne, utforma av Steinar Garberg.

Lisbeth Nypans veg i Trondheim fikk navn etter henne i 1975.

Litteratur og kilder

• Faksimile av prosessen mot Lisbeth og Ole Nypan, Norsk folkeminnesamling.
• Ewensen, Lorentz: Samlinger af juridiske og historiske Materier, ved Lorentz Ewensen, Kongelig Toldprocureur i Trundhiems Stift. B. 1. 1784. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Hagen, Rune Blix: Lisbet Nypan i Norsk biografisk leksikon.
• Lauglo, Erling: Leinstrand : et lite stykke Norge. 2. Utg. Leinstrand kommune. 1958. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Mona, Marte: Berømte og gløymnde trondheimskvinner. Utg. Samlaget. 2004. Digital versjon på Nettbiblioteket.