Losing - et mannsdominert yrke
Etter at losvesenet ble organisert i 1720, var losvesenet tvers gjennom mannsdominert på 1700-tallet. Fra før av vet vi at det ble klaget på at «sogar kvinner» drev med losing før losvesenet ble organisert, men det endret seg. En gjennomgang av tilgjengelige loslister fra denne perioden viser at det ikke fantes en eneste kvinne registrert som los eller reservelos. Det er i og for seg ikke noe overraskende resultat, da kvinnens plass i samfunnet på den tiden var knyttet til hjemmet. Man må faktisk helt fram til den 28. Juni 2006 før den første kvinnelige losen ble ansatt i Norge.
Losyrket var av en slik karakter at det ikke passet for kvinner. Losing var et fysisk krevende yrke og krevde sin «mann» fullt ut, spesielt når været var dårlig og den fysiske styrken var avgjørende for om losen skulle overleve eller ikke. Kunnskapen om kystens beskaffenhet krevde en kontinuerlig oppfriskning og vedlikehold av de kunnskaper man hadde og de fleste kvinner må ha lengre opphold borte fra havet pga. fødsler. Når losen kom ombord i et skip, var det han som overtok føringen av skipet til det lå fortøyd der det skulle. Det medførte at losen måtte inneha en viss autoritet og respekt for å utøve yrket. I et mannsdominert samfunn som det var på 1700-tallet, ville det være vanskelig for en kvinne å få den respekten som trengtes for å gjøre de plikter som losingen medførte. Et annet problem som ofte oppstod, var at skipet som losen var kommet ombord i ikke kunne komme i havn på flere dager pga. dårlig vær, og da passet det seg ikke at en kvinne var alende ombord med mange fremmede menn. Losen ble regnet som en del av landets forsvar, marinen og det er et argument for at ikke kvinner kunne bli loser.
Selv om ingen kvinner var registrert som loser på 1700-tallet, oppstod det rundt 1771 en del klager over at kvinner på flere steder langs kysten opererte som losoldermenn. I ett av tilfellene utøvde konen losoldermannens plikter i forbindelse med at mannen var syk. Et annet tilfelle var det enken etter losoldermannen som overtok den avdødes yrke, uten å bli innsatt i yrket etter vanlig prosedyre. I disse tilfellene kom holdningene overfor kvinner i slike yrker klart fram. Vi skal her se på en historie om en kvinne innen losvesenet som godt illustrerer kvinnesynet på 17-1800 tallet.
Enkemadamme Riberg
I overlosens kopibøker dukker det i 1768 opp en korrespondanse mellom enkemadame Maren Riberg og overlosen i det sønnenfjeldske distrikt, Kommandørkaptein Acheleye. I brevene går det tydelig fram at enkemadammen driver som losoldermann i Eikvåg, en uthavn ved innseilingen til Farsund, uten å være formelt innsatt i stillingen. Brevene sier intet om når madame Maren Riberg begynte å fungere som losoldermann eller hvordan hun hadde kommet i besittelse av stillingen. Mannen hennes, Anders Riberg hadde vært tollvisitør, men døde så tidlig som i 1740. Brevene avslører imidlertid hvilken holdning loser og skippere har overfor det å ta imot ordre fra en kvinne som deres overordnede og gir et innblikk i hvilke holdninger som var overfor kvinner på den tiden.
Det virker ikke som overlos Acheleye personlig har noe imot at det er en kvinne som fungerer som losoldermann, for han besvarer hennes forespørsler på samme måte som overfor andre losoldermenn. Problemet var alle klagene som overlosen fikk, både av loser fra hennes losoldermannskap og andre loser som loste skip inn på havnen. De mente at de ikke kunne nyte den samme assistanse av henne som de kunne vente seg av en mannsperson som forstod embedet. Det var spesielt vanskelig for dem å godta hennes avgjørelser i diskusjoner og i de tilfelller der losoldermannens nærværelse ombord på skipene var nødvendig.
Overlos Samuel Acheleye tok dette opp med madame Riberg i et brev de 18. oktober 1768 og foreslo at problemet kunne løses ved at madammen fikk en adjunkt som kunne ta seg av de problemene som det krevdes en mannsperson. Det kunne både hun og losene være tjent med. Acheleye anbefalte losen Hans Jonsen til vervet, da han var edruelig og dyktig, og hadde en slags myndighet over losene fra før, noe som kunne komme godt til nytte.
Brevet ble ikke tatt nådig opp av madamme Riberg, som mente hun klarte seg utmerket med hjelp fra sine venner når det trengtes. Overlosen sendte henne et nytt brev den 2. desember hvor han beklaget hvis han hadde fornærmet henne med forslaget om en adjunkt til å hjelpe henne. Forslaget var ment å være lettelse for henne som kvinne og Acheleye skrøt av Madamme Riberg og hennes datter og mente de gjennomførte «...Tienesten med ald den Vigilance som af et Fruentimmer nogensinde kunde Pretenderes...». Acheleye mente likevel at hun trengte assistanse, men ville la det bero til neste gang de møttes ansikt til ansikt.
De neste brevene mellom madame Riberg og overlos Acheleye dreide seg bare om vanlige lossaker og nevnte intet om hun hadde fått en adjunkt eller at det ble stilt spørsmål om hennes habilitet. Tonen overfor madame Riberg ble imidlertid skjerpet da kommandørkaptein Jacob Arenfeldt overtok etter Ascheleye som overlos i det sønnenfjeldske distrikt i 1771. I rapporten etter hans rundreise i losdistriktet samme år gikk det fram at det i tillegg til madame Ribeg også var en kvinne i Larkollen som drev som losoldermann. I Larkollen ble kvinnen umiddelbart avsatt og Børge Michelsen ble innsatt som losoldermann på stedet.
Da Arenfeldt kom til Eikvåg den 4. august 1771 erfarte han at losoldermannsembedet ble drevet av madame Riberg, som var meget gammel. Det var oppstått mange problemer innen losvesenet på stedet og årsaken var at et «Fruentimmer Umuelig kan være istand til at Examinere Lotser, holde over dem den med børlige Command, eller avgiøre Disputer som endten imellem Skippere eller Lotser eller disse indbyrdes kand forefalde, med mindre som deraf matte flyde...». For å forebyggge den uorden som var oppstått på stedet, ble Claus Andreas Urbye fra Skarvø ansatt som losoldermann i Eikvåg istedenfor madame Riberg. Han var en habil sjømann og ble ansatt fordi det ikke fantes noen i Eikvåg som kunne antas til losoldermann. Klaus Andreas Urbye flyttet imidlertid til Eikvåg i 1777 og der ble han også ansatt som tollvisitør.
Ingeborg los
En annen historie som godt illustrerer kvinnesynet, fant sted ca. 100 år senere og er nedskrevet av Hartvig W. Dannevig i boken ”Siste havne. skipsforlis på Sørlandet.” Det er historien om Ingeborg los, som november 1852 forhindret at det skjedde en stor ulykke ved innseilingen til Flekkefjord. Den heltedåd hun utførte burde gitt henne heder og ære, men ble en byrde som hun og hennes barn ble sjikanert for og måtte bære resten av livet. Hun hadde krenket mennenes selvfølelse med sitt heltemot.
Kort fortalt stod Ingeborg, som arbeidet som tjenestepike hos fyrvokteren på Varnes fyr ved Listafjorden, sammen med mange andre under en storm og så det engelske dampskipet Neptune nærme seg brenningene og den visse død. Dampskipet flagget etter los, men da ingen los kom heiste det nødflagg. Da ingen av dem som stod på land og fulgte med gjorde tegn til å hjelpe, ble Ingeborg forbannet og spurte med bitende tunge om ”der ikkje fanns mannfolk”, men de ristet på hodet og kikket i bakken. Da dro hun selv ut for å hjelpe skipet og to unge gutter fulgte med henne i båten.
Etter en strabasiøs tur gjennom bølger og bråttsjø kom de ut til dampskipet og kom seg velberget om bord. Den engelske kaptein Brownless ble noe betenkt over å overlate skipet til en kvinne, men hadde i realiteten ikke noe valg, da hun var den eneste som var godt nok kjent til å klare jobben. Fra broen på Neptune loset Ingeborg skipet gjennom stormen og inn Stolfjorden og først i smulere vann ved Abelsnes kom det los om bord. Passasjerene satt pris på hennes heltemot og samlet inn en god slump penger til Ingeborg og guttene for å vise sin takknemlighet for heltedåden de hadde utført.
Det var ikke alle som var like glade for bragden som Ingeborg hadde gjort. Da hun vendte tilbake til fyrvokteren, fikk hun sparken for å ha forlatt tjenesten uten hans tillatelse. Sannheten var nok at hun hadde krenket menns verdighet ved å utføre heltedåden mens de stod igjen på land uten å gjøre noe som helst. Ingeborg ble senere gift og slo seg ned i Rasvåg på Hidra. Hun fikk økenavnet ”Ingeborg los”, som nærmest ble regnet for et skjellsord som ingen i slekten var stolte av og ungene ble ertet og kalt for ”losungene”.
Norges første kvinnelige los
Losvesenet har alltid vært en mannsbastion og losvesenet eksisterte i 286 år før den første kvinnelige losen ble ansatt. Det var Solgunn Homme Breivik, som den 28. Juni 2006 sammen med 20 andre loskollegaer ble ønsket velkommen som ansatte i kystverket.
Da Solgunn startet som losaspirant i begynnelsen av januar 2006, var hun ikke den første kvinne som hadde begynt på utdannelsen til los. Det hadde vært ett forsøk tidligere, men det endte som første kvinnelige losaspirant i historien til kystverket. For Solgunn var det bare godt nok å bli ferdig utdannet og bli los. Det ble hun og hun er fremdeles den eneste kvinnelige losen i norsk historie.
På nyhetssidene til Kystverket var nyheten om den første kvinnelige losen behørlig omtalt og i den forbindelse kom disse uttalelsene på trykk:
- Kystverket er glad for endelig å ha fått en kvinnelig los . Vi håper dette vil motivere flere kvinner med å følge hennes eksempel og søke seg som los i Kystverket, sier avdelingssjef Jon Leon Ervik.
- Jeg trodde det kun var gamle gretne gubber som jobbet som loser, men jeg kunne ikke ha tatt mer feil. Losene er en flott gjeng med stor yrkesstolthet, og inntrykket mitt så langt er veldig positivt, sier hun.
- Norge har ligget etter på dette området, så det er på høy tid at kvinner går inn i yrket, sier hun videre.
Kilder
- Per Hillesund: ”Mannsdominert losing”. Artikkel i tidsskriftet KYSTEN nr. 3, 2008
- Dannevig, Birger: Siste havn. Skipsforlis langs Sørlandskysten, 3. opplag 1993, side 302 – 3.
- Står om familien Riberg og Klaus Urbye på side 236-37 i Lista II, matrikkel nr. 7 i Eikvåg.
- Statsarkivet i Oslo – Losvesenet: Overlosen i det sønnenfjeldske distrikt. Kopibok nr. 2, 1768 – 1777.