Ludvig Holberg
Ludvig Holberg (født 2. desember 1684 i Bergen, død 28. januar 1754 i København) var forfatter og en av de helt sentrale personene i det litterære miljøet i Danmark-Norge i første halvdel av 1700-tallet. Han er i dag særlig kjent for sine komedier, som ofte preges av bitende satire, men var også viktig som historiograf og moralfilosofisk essayist.
Unge år
Han var sønn av oberstløytnant Christian Nielsen Holberg (omkr. 1620–1686) og Karen Pedersdatter Lem (1647–1695). Faren var trolig bondesønn fra Trøndelag, og var i krigstjeneste for Venezia og Malta i flere år før han i 1650-åra kom tilbake til Norge for å delta i krigen mot svenskene, Bjelkefeiden. Han deltok blant annet ved beleiringen av Halden 1660. Han ble forfremma til overstløytnant i 1667, og gifta seg samme år med Karen Lem, som var datter av soknepresten i Fana og datterdatter til biskop Ludvig Munthe.
Rundt 1680 kjøpte Christian Holberg et hus i Strandgaten og noen jordstykker utafor byen. Han døde i 1686, og Karen satt da med tre små gutter og tre litt eldre jenter. Minstemann Ludvig var bare femten måneder gammel da faren døde. Samme år mista familien hus og innbo i bybrannen. Ved å selge branntomta klarte enka å få tak over hodet, og hun klarte å beholde jordstykkene.
Det ser ut til at Ludvig ble først sendt på tysk skole i Bergen. I 1694 ble han så skrevet inn ved latinskolen. Året etter døde mora i en epidemi, og søskenflokken ble splitta opp. Ludvig ble sendt til Fron i Gudbrandsdalen, til sokneprest Otto Munthe som var moras fetter. Der var han et par år, før han kom tilbake til Bergen og bodde hos onkelen Peder Lem ved Domkirkeplassen.
Etter å ha kommet tilbake til Bergen kunne han fortsette på latinskolen, som den gang ble leda av Søren Lintrup. Retorikk og lesing av gamle klassikere var en sentral del av pensum, og senere skulle kjennskapen til dette komme tydelig fram i hans forfatterskap. I 1702 var det igjen bybrann i Bergen, og denne gangen ble både latinskolen og Peder Lems hus flammenes rov. Det kan for øvrig nevnes at også forfatteren Dorothe Engelbretsdotter ble hjemløs i denne brannen, og at hun og Ludvig Holberg etterpå ble naboer en tid.
Studier
Fordi skolen brant ble mange elever dimittert tidlig, og Holberg dro et år tidligere enn planlagt til København for å ta studenteksamen. Han fikk der Poul Vinding som veileder. Høsten 1702 ble så Peder Lem sjuk og døde. Hans dødsfall sammenfalt med at Ludvig Holberg ble myndig, og han mottok derfor oppgjør fra dødsboet. Etter å ha tatt studenteksamen reiste han tilbake til Norge, der han fikk stilling som huslærer hos sokneprest Christen Weinwich på Voss. Dette trivdes han dårlig med, men han fikk anledning til å forberede seg på studier.
Vinteren 1703/1704 leste han filosofi og teologi i København. Han fullførte examen philosophicum våren 1704. På filosofieksamen ble det en ordinær karakter, men i teologi gikk det svært bra. Etter eksamen vendte han igjen hjem til Norge, der han fikk post som huslærer hos sokneprest Niels Smed i Fana.
Holberg solgte så jordstykket han hadde arva fra foreldrene og reiste til Holland. Han forklarte dette med at reisedagbøkene til Niels Smed hadde inspirert ham. Trolig lå det mer bak; han ville ut av et mønster hvor han var huslærer for sokneprester og antagelig sjøl ville endt opp med et prestekall. På denne tida var det bare teologi som ga embetseksamen ved Københavns universitet, så han hadde det formelle på plass. Det kom ikke så mye ut av turen til Holland, men det ser ut til at den allikevel markerer et brudd for ham. Da han var tom for penger reiste han til Norge, men han kom aldri mer hjem til Bergen. I stedet havna han i Kristiansand, der han overvintra hos en tremenning på morssida, kapellan Otto Stod. Han livnærte seg ved å undervise i engelsk.
Våren 1706 reiste han til Oxford, hvor han ville skrive en populærvitenskapelig innføring i historie og geografi. Han ble der i to år, og brukte blant annet Bodleian Library der han fant alt han trengte av litteratur. I 1708 bar det så videre til København, hvor han skulle bli boende resten av livet.
Han traff på ny Poul Vinding, som sendte ham til Dresden som reiseleder for sønnen. Deretter skaffa Vinding ham jobben som huslærer for barna til geheime- og admiralitetsråd Frederik Giedde. Fra 1709 til 1713 hadde Holberg friplass på Borchs kollegium, noe det trolig også var Vinding som sto bak. Han ble også kjent med Christian Reitzer, som hadde et stort bibliotek som han stilte til rådighet for Holberg og andre unge akademikere.
I løpet av tida på Borchs kollegium fullførte han Introduction til de fornemste Europæiske Rigers Historier og et Anhang til denne. Som mønster brukte han Samuel Putendorfs verk om europeiske staters nyere historie og indre forhold. I 1713 leverte han et manuskript over Danmarks historie på 1600-tallet til kongen for gjennomsyn. Det ble tatt så godt imot at han fikk løfte om professorat og reisestipend. Dessverre er manuskriptet tapt, men teksten inngår i Dannemarks og Norges Beskrivelse. Han skrev også Introduction til Naturens og Folke-Rettens Kundskab, som trolig var ferdig i 1714 og som ble utgitt i 1716. Den ble brukt som håndbok for jurister, og kom i seks opplag mellom 1716 og 1763. Språket i disse tidlige verkene er interessant. Det ligger et godt stykke unna det mesterlige språket han presterte i sine senere skjønnlitterære verk, men bryter med tidas praksis ved å legge seg nærmere dagligtalen enn det som var vanlig.
Holberg fikk også anledning til å reise med. Han fikk Rosenkrantz' stipend for fire år i 1712. Dette skulle brukes til opphold ved et protestantisk universitet, men Holberg tok seg noen friheter der. Han drøyde med å reise ut, for han venta på et ledig professorat i København. Da han endelig reise dro han til Paris og Roma, ikke til et protestantisk universitet. Han ble borte i to og et halvt år, og denne reisa skulle bidra sterkt til å forme ham.
I Roma ble han kjent med commedia dell'arte, som senere skulle inspirere hans egne komedier. I Paris kom han over Pierre Bayles Dictionnaire, utgitt 1695–1697, der forfatteren markerer et skille mellom teologi og filosofi, og presenterer stoffet slik at leseren sjøl må ta stilling til det. Trolig studerte ikke Holberg dette grundig før på et senere tidspunkt, men man finner etter hvert spor av Bayles tenkemåte i Holberg moralfilosofi.
Sommeren 1716 var han tilbake i København, og måtte leve på stipend og støtte inntil det halvannet år senere ble et ledig professorat. Han fikk et professorat i metafysikk. Vi vet ingenting om hvordan han gjorde det i stillinga, men det er all grunn til å tro at det var noe han trivdes dårlig med. Professorater ble tildelt etter ansiennitet, og lønna kom i form av at det fulgte med eiendommer som ga avkastning. Holberg måtte derfor vente til han hadde litt fartstid før han kunne få noe som var mer i hans interesse.
Dikteren
Mellom 1715 og 1718 kom det ingen nye verk fra Holberg, men så begynte han å skrive igjen. Andreas Hojer ga i 1718 ut en danmarkshistorie, der han i forordet uttrykte seg nedlatende om Holbergs danmarkshistorie. Det var ikke noen voldsomt krass kommentar, men Holberg ble rasende og skulle komme til å hate Hojer resten av livet. Trolig lå det mer bak, ikke minst at Hojer hadde argumentert for å skille jus fra teologi, en holdning Holberg mente å være den fremste talsmann for. Konflikten resulterte i to satirer, De historicis Danicis og De Nuptiis Propinqvorum. Begge ble skrevet på latin og utforma som fiktive disputaser.
De to satirene var ikke stor litteratur, og de nådde heller ikke noe stort publikum. Men de første til at Holberg oppdaga at han hadde glede av å skrive skjønnlitteratur. Han begynte på det komiske heltediktet Peder Paarsæ og flere versesatirer kalt Skiemte-Digte. Peder Paars ble først utgitt i tre separate bøker. Da det fjerde bindet var ferdig kom alle fire i en samla utgave. Det er en frisk samfunnssatire, som vakte reaksjoner i samtida. Kongen mottok en klage da det første bindet kom ut, og selv om den ikke førte til inndraging av boka ble Holberg mer forsiktig i senere bind. Skiemte-Digte kom ut i 1722, med fem versesatirer. I en av dem, Critique over Peder Paars, diskuterer han sitt eget verk.
I 1720 ble Holberg så professor i latin, med ansvar for blant annet klassisk litteratur. Dette var mer i hans gate. Omtrent på samme tid oppsto det et ønske om å få danskspråklige komedier. Franskmannen René Magnon de Montaigu fikk løyve til å spille dansk komedie i København, og fikk oversatt tekster av Molière. Han innleda også et samarbeid med Holberg, som raskt kunne levere fem komedier som prøve på sitt arbeid. Den politiske Kandestøber hadde premiere 25. september 1722. Den ble tatt godt imot, og Holberg begynte å skrive komedier på løpende bånd. I løpet av rundt tre år kom det hele 26 komedier fra hans hånd.
Den typiske holbergske komedien handler om mennesket som gir avkall på fornuften og lar seg styre av pasjoner eller svakhet. Mange av figurene er velkjent, som den politiske kandestøber som sitter på kaffehus og diskuterer politikk i stedet for å jobbe, hovedpersonen i Den Stundesløse som har det så travelt at han ikke rekker noe, Jeppe paa Bierget som drikker, Erasmus Montanus som har forlest seg på lærde verker og så videre. Den italienske maskekomedien, commedia dell'arte, merkes tydelig som en inspirasjonskilde. Som i maskekomedien har han et fast ensemble av figurer som går igjen i stykkene, typer som den enfoldige tjeneren, svigerforeldrene, de smarte tjenerne og så videre.
Holberg-komedien handlar om mennesket som gir avkall på fornuft og lar seg styra av ein narraktig pasjon eller veikskap. Dette utleverer komedien så til latter, oftast ved ein intrige eller eit narrespel som blir sett i verk mot hovudpersonen for å kurera han for hans galskap. I Den Politiske Kandstøber er problemet ein borgar som i staden for å gjera sitt arbeid, sit på kaffihus dagen lang og leiker politikar. I Den Stundesløse er problemet ein som har det så travelt med sine daglege gjeremål at han ikkje får utretta noko som helst. Jeppe paa Bierget handlar om bonden som drikk, Erasmus Montanus om den forleste studenten og Jean de France om ein som beundrar alt fransk og foraktar alt dansk osv. Oppbygginga av stykkene er ofte inspirert av Molière, og det er når han følger den oppskriften av Holberg er på sitt beste.
I begynnelsen kom det mest karakterkomedier, men etter hvert kom også flere intrigekomedier. Disse kunne være relatert til aktuelle hendelser, som Den 11. Juni som viser til termindagen 11. juni 1722, den fastsatte dagen for betaling av renter og avdrag. Han skrev også parioder, for eksempel Kilde-Reysen som parodierer opera og Ulysses von Ithaca som parodierer det tyske drama.
Språket i komediene er ofte folkelig, og figurene er ofte henta fra lavere sosiale lag. Handlinga skjer på kaffehus, i figurenes hjem og i byens skitne gater. København beskrives på en levende måte, og det har blitt sagt at om byen synker i havet og alle andre kilder går tapt, vil en allikevel kunne danne seg et bilde av den gjennom Holbergs komedier.
Holberg ble også medlem av Konsistoriet ved Københavns universitet i 1720. Dette var universitetets øverste styringsorgan, og det tok også hånd om boksensur og ekteskapssaker. Holbergs første framlegg, et program for promosjon av kandidater, ble forkasta av de andre medlemmene fordi det kunne oppfattes som satire mot universitetet. Senere kom han bedre inn i rutinene, og ble en sentral person i Konsistoriet. Han likte ikke de administrative oppgavene så godt, og sørga blant annet for at Hans Gram fungerte som dekan i Holbergs navn i to perioder. I avgjørelsene som ble tatt av Konsistoriet var Holberg konservativ. Da de i 1723 tok stilling til om studenten Jens Høiberg skulle utvises fordi han hadde vært på scenen som skuespiller - det ble ansatt for å være under en akademikers verdighet - stemte Holberg med flertallet for utvisning.
Våren 1725 reiste Holberg til Paris, og dette ble hans siste utenlandsreise. Han ble borte et år, og forsøkte å få satt opp franske oversettelser av noen av komediene. Dette lyktes han ikke med, selv om han fikk en god mottagelse for tekstene.
Tilbake til akademia
Holberg gikk tilbake til historiefaget mot slutten av 1720-åra. Han ga ut Dannemarks og Norges Beskrivelse i 1729. Den første halvdelen av boka er en bred kulturhistorisk framstilling av dobbeltmonarkiet, der han støtter seg på nyere forskning. Men den andre halvdelen er helt annerledes; der har han satt inn manuskriptet fra 1713.
Dannemarks Riges Historie fra 1732–1735 ble Holbergs hovedverk innen historie, og her gjennomfører han sin plan på en bedre måte. Det første bindet dekker tida fram til 1588, mens andre bind dekker perioden 1588–1670. Andre bind er stort sett basert på hans egen forskning, for her hadde han lite annet å støtte seg på. Han viser gode evner til syntese, disponerte stoffet godt og språket er i en lett, kåserende stil som ble godt mottatt.
I 1730 fikk han endelig professoratet i historie som han hadde ønska seg lenge. Han ga ut ei lærebok i historie og en i geografi, begge på latin. Samme år holdt han minnetale over Frederik IV. I årene 1735–1736 var han rektor ved Københavns universtitet, og i 1737 ble han kvestor, det vil si forretningsfører. Det vervet hadde han helt til 1751.
Kildekritikken ble utvikla nettopp i perioden hvor Holberg var professor i historie. Kollegaen Hans Gram var helt sentral i denne utviklinga i historiefaget, men Holberg slutta seg ikke til ham. Holberg hadde bidratt til å føre historiefaget i en ny retning, men klarte ikke å henge med når det nye kravet om kildekritikk kom. Han vurderte sine kilder mer ut fra sansen om hva som var rett og rimelig. Trolig kan dette være noe av grunnen til at han var villig til å jobbe mer med administrative oppgaver som rektor og kvestor, ettersom det fritok ham fra faglig arbeid.
I 1738 kom allikevel et nytt verk, Kirke-Historie. Det dekker tida fram til reformasjonen. Stoffet er presentert i en anekdotisk form, som bindes sammen av oppsummeringer etter hvert kapittel. Selv om Holberg var en talsmann for at historikeren skulle være nøytral, holder han seg ikke til det i sin kirkehistorie. Der er det klart at han er en kongetro protestant, som ser et religiøst forfall i den katolske middelalderen og en frigjøring ved reformasjonen.
Holberg fikk også gitt ut Bergens Beskrivelse i 1737. Det meste av den var skrevet av Edvard Edvardsen, tidlidgere viserektor ved latinskolen i Bergen, som hadde etterlatt seg et manuskript. Holberg føyde til tre kapitler og noen personlige minner.
I 1739 ga han ut Sammenlignende Helte-Historier, der biografier over forskjellige personer er samla i par slik man gjorde det i antikken. I 1742 kom Jødenes Historie. Han trekker der fram paradokset ved at jødene til tross for århundrer med forfølgelse og elendighet hadde klart å ta vare på lover, språk og tradisjoner.
I 1730- og 1740-åra brukte han også ofte epigrammet, det latinske tankediktet. Den første samlinga av epigrammer kom i 1737, og den siste med 937 stykker kom i 1749. En del av dem ble brukt som inspirasjon til essays i Moralske Tanker. Flere essays kom i Epister, utgitt i fem bind 1748–1754. Det siste av bindene kom ut posthumt.
Mens komediene ble skrevet på dansk, skrev han mye av det andre på latin. Niels Klims Reise til den underjordiske Verden fra 1741 ble først utgitt på latin, men ble raskt oversatt til dansk og flere andre språk. Med denne boka fikk han endelig et internasjonalt gjennombrudd.
I 1746 ble det igjen tillatt å drive teater i København, etter at det under den pietistiske Christian VI fra 1730 til 1746 hadde vært forbud mot dette. Flere av Holbergs komedier ble raskt satt opp. Holberg engasjerte seg en del bak kulissene, blant annet som leder for et teater på Kongens Nytorv, der Det Kongelige Teater nå ligger, i noen uker i 1752.
Holberg gifta seg aldri, og han levde enkelt. Han tok for det meste hånd om boksalg sjøl, og han fikk også god avkastning på universitetseiendommene han henta professorlønna fra. Omkring 1730 begynte formuen hans å vokse kraftig, blant annet som følge av noen heldige investeringer i eiendom etter bybrannen i København 1728. Han plasserte etter hvert mer i jordegods, blant annet to større gårder på Midt-Sjælland, Brorup ved Slagelse og Tersløse ved Sorø. Han engasjerte seg direkte i drifta av gårdene. Han ble i 1747 opphøyet i friherre standen og hans gods Brorup og flere andre gårder på Sjælland ble samlet i et baroni og han ble baron.
I 1748 hadde han blitt universitets senior, og hadde rett til å trekke seg tilbake fra alle verv. Han ble bedt om å fortsette som kvestor, og valgte å gjøre dette. Men i 1751 fikk han kritikk fra rektor Peder Holm for å ikke være punktlig i regnskapsføringa, og dette førte til at han trakk seg. Han skjønte senere at dette var en overreaksjon, og fikk anledning til å tre tilbake på en mer verdig måte. Etter dette ble han trukket inn i planlegging av gjenåpninga av Sorø akademi. Alt sitt gods skjenket han til Sorø ridderlige skole, foruten 12 000 rdl. a parte og 16 000 rdl. til skikkelige jomfruers utstyr.
Ettermæle
De siste somrene av sitt liv var Holberg på Tersløse. Sommeren 1753 blei han sjuk og sengeliggende. Han døde natt til 28. januar 1754, og blei bisatt i Vor Frue Kirke i København 5. februar. Ved juletider samme år blei liket flytta til Sorø, der det var gjort i stand gravplass inne i klosterkirka. 28. desember var det sørgehøytid på akademiet i Sorø.
Det tok tid før Holberg ble allment kjent i Norge. Komediene ble først satt opp her til lands hundre år etter at han hadde skrevet dem. Etterhvert som det norske publikum ble kjent med ham, innså mange at her hadde vi en stor, norsk forfatter kamuflert som danske. Blant annet ble han sammen med Johan Sebastian Welhaven framheva som et ideal av Aasmund Olavsson Vinje.
I 1860-åra fikk han Holbergs gate og Holbergs plass i Christiania oppkalt etter seg, og vi finner også Holbergs gate i Kristiansand. I 1884 ble det reist en statue på Vågsallmenningen i Bergen. Holbergsalmenning i Bergen ligger mellom Klosteret og Strandgaten. På Nationaltheatret i Oslo står hans navn sammen med Henrik Ibsens og Bjørnstjerne Bjørnsons over hovedinngangen, og ved siden av bygningen står Holbergmonumentet. Jeppes vei, Henriks vei og Pernilles vei i Oslo er oppkalt etter skikkelser fra hans komedier.
Holberg og slavehandelen
I 2020 oppsto en diskusjon omkring Holbergs rolle i slavehandelen. Dette skjedde i forbindelse med at flere statuer av slavehandlere og andre var revet rundt omkring i verden. Det kom da et krav om at blant annet Holbergmonumentet ved Nationaltheatret i Oslo måtte fjernes.
I denne sammenheng ble det en diskusjon om hvorvidt Holberg hadde investert i slavehandel eller ikke. Blant artiklene som hevda at han ikke hadde gjort det, i hvert fall ikke i noen betydelig grad, var en av Marianne Solberg som ble trykt flere steder.[1] Her oppgis det at oppfatningen av Holberg som investor i slavehandel er en misforståelse, og at den stammer fra danske Asger Ahlbergs bok Ludvig Holbergs poetiske maskerade fra 1978. Dette medfører ikke riktighet. Året før hadde norske Terje Myklebust nemlig skrevet: «Blant de mange samfunnsstøtter som hadde interesser i den dansk-norske slavehandelen, kan nevnes Ludvig Holberg. Som den forsiktige forretningsmannen han var, trakk han riktignok pengene sine ut etter et par år, da utbyttet ikke hadde svart til forventningene».[2] Også Ahlberg nevnte at det var en kortvarig investering. Myklebust oppgir ikke noen kilde; det framstår som om dette for ham var allmennkunnskap allerede før Ahlberg ga ut sin bok.
Det er heva over tvil at Holberg faktisk eide en obligasjon i Det vestindiske-guineiske kompani, og at han hadde denne i en periode omkring 1730–1732. Verdien var 600 riksdaler. Dette selskapet hadde hovedansvaret for den dansk-norske slavehandelen. Diskusjonen omkring Holbergs interesser i slavehandelen koker da dels ned til om han hadde aksje (altså var medeier) eller om han hadde en obligasjon (hadde gitt et lån). Selv om det er dokumentert at det var en obligasjon, var han med på å finansiere selskapet som drev slavehandel, og han tjente penger på det. Det andre viktige punktet er hvor mye han tjente: Han skal ha tjent bare 18 eller 36 riksdaler i renter på obligasjonen, ettersom den raskt ble innløst. Dermed må man si at det er feil å påstå, som enkelte har gjort, at han bygde sin formue på slavehandel. Samtidig er det slik at han tjente penger på menneskelig lidelse; han tjente bare lite på det fordi det viste seg å ikke være en særlig lønnsom investering.
Referanser
- ↑ Solberg, Marianne: Holberg var ikke slavehandler, TV2.
- ↑ Myklebust 1977: 42.
Kilder
- Vinje, Eiliv: Ludvig Holberg i Norsk biografisk leksikon.
- Forsøg til et lexicon over danske, norske, og islandske lærde menn. Jens Worm 1784
- Myklebust, Terje: Den atlantiske slavehandel. Utg. Gyldendal. Oslo. 1977. Digital versjon på Nettbiblioteket.