Grønland (øy)
Grønland eller Kalaallit Nunaat er verdens største øy, og ligger nord i Atlanterhavet. Øya ble kolonisert fra Island og Norge i vikingtida og midddelalderen, og ble etter hvert en del av Norgesveldet. Den forble på danske hender i 1814, og er nå et selvstyrt område under Danmark. Urbefolkningen, inuittene, utgjør et klart flertall på øya. Nordmenn har vært sterkt involvert i utforskning av øya, og det var i første halvdel av 1900-tallet et sterkt ønske blant mange politikere om å innlemme Grønland i Norge.
Norrøn bosetting i middelalderen
Sagalitteraturen forteller at Eirik Raude kom til Grønland i 982. Navnet er et tidlig eksempel på villedende markedsføring; det er ei isdekt øy, så Eirik kalte den Grønland for å lokke folk dit. Rett nok skal klimaet ha vært mer gunstig på hans tid, med bedre vilkår for landbruk. Da den norrøne befolkningen etablerte seg fant de ingen urbefolkning. Det antas at inuitter levde nord på øya, og først senere kom sørover og traff nybyggerne.
Det var i middelalderen utstrakt handel med Grønland, primært over Bergen. Fra Grønland hentet man huder, skinn, pelsverk, hvalrosstann og vadmel, og fra Norge sendte man ut jern, korn og trevirke. Utvandringen fra Norge til Grønland fortsatte gjennom 1000- og 1100-tallet. Befolkningen kan ha kommet opp i omkring 4000 mennesker i høymiddelalderen, og det er funnet tufter fra mer enn 290 gårder. Den norrøne befolkninga var fordelt på to hovedområder, Vesterbygd og Austerbygd. Den sistnevnte var den største bosetningen.
På begynnelsen av 1000-tallet ble kristendommen innført. I 1124 ble det opprettet eget bispedømme for Grønland, og i 1153 ble dette lagt under erkesetet i Nidaros. I 1216, under Håkon Håkonsson, ble Grønland formelt knyttet til Norgesveldet. En kongsgård ble etablert i Austerbygd. På 1300-tallet ble Grønlandshandelen begrenset til ett skip, Grønlandsknarren.
Etter svartedauden opphørte den årlige handelsferden med Grønlandsknarren. Den siste norrøne biskopen døde i 1378, og Vesterbygd ser ut til å ha vært øde fra midten av 1300-tallet. Austerbygd holdt seg til rundt år 1500. Et skip som la til i 1540 for å søke nødhavn fant ingen levende beboere, men et lik som ikke hadde blitt gravlagt. Årsaken til at samfunnet døde ut er uklare, men er antagelig en kombinasjon av flere faktorer som mangel på import av livsviktige forsyninger etter svartedauden, kamper med inuitter, hungersnød og sykdom.
Misjon og kolonisering
På 1500- og 1600-tallet levde inuittene alene på Grønland, og de europeerne som kom hit var i all hovedsak enten hvalfangere eller ekspedisjoner på leting etter Nordvestpassasjen. På 1700-tallet kom imidlertid danske og tyske misjonærer til øya, og grunnla misjonsstasjoner på vestkysten: Danskene grunnla Godthåb (Nuuk) i 1728, mens de tyske herrnhuterne grunnla Ny Herrnhut. Blant de viktigste danske misjonærene var det norske ekteparet Hans Egede og Gjertrud Rasch, som kom hit i 1721. De forventet å finne etterkommere etter den norrøne bosetningen fra middelalderen, og fryktet at disse stadig var katolikker, men endte i stedet med å misjonere blant inuittene. Sønnene til ekteparet Egede, Niels og Poul Egede, vokste opp på Grønland, lærte seg grønlandsk, og sørget for å gi ut Det nye testamentet samt ei ordbok over språket i 1766. Rundt 1800 var nesten hele øyas befolkning kristnet.
I 1776 opprettet Danmark Den Kongelige Grønlandske Handel (KGH), som hadde monopol på handel med Grønland. Med unntak av tida under napoleonskrigene, da handelen var helt blokkert, gikk handelen med overskudd, og nesten hele befolkningen levde av fangst på 1800-tallet og solgte overskuddet til KGH. I 1862 fikk Grønland et veldig begrenset indre sjølstyre, men fortsatte lenge ennå å være underordnet Danmark.
I løpet av 1800-tallet ble østkysten, nordkysten, og til en viss grad innlandsisen utforsket av ulike eventyrere, blant annet krysset Fridtjof Nansen og fem andre ekspedisjonsmedlemmer innlandsisen på ski under sin Grønlandsferd i 1888.
Grønlandssaken
Utdypende artikkel: Grønlandssaken
Kieltraktaten av 1814 bestemte at det danske kongedømmet skulle beholde de gamle norske områdene i Nord-Atlantern; Grønland, Island og Færøyene, da Norge gikk i personalunion med Sverige. Da unionen ble oppløst i 1905 kom spørsmålet opp om ikke Grønland var et gammel norsk land, dette hadde sammenheng med at Norge hadde fangstinteresser på kysten av Øst-Grønland. Under forhandlingene om Spitsbergen etter første verdenskrig, garanterte utenriksministeren Nils Claus Ihlen i 1919 at Norge ikke ville motsette seg at de danske interesser ble utvidet til hele Grønland.
I 1924 inngikk landene en avtale som sikret norske fangstinteresser i Øst-Grønland, mens suverenitetsspørsmålet skulle bli endelig avgjort senere. Norske privatpersoner organiserte seg, og i 1926 ble Norges Grønlandslag stiftet under ledelse av advokat Gustav Smedal. Smedal og dosent Adolf Hoel drev en intens lobbyvirksomhet overfor myndighetene og det politiske liv, og laget fikk en viss tilslutning i borgerlige kretser, særlig i Bondepartiet.
Saken eskalerte ytterligere da en gruppe norske fangsmenn i juni 1931 okkuperte deler av Øst-Grønland, som de ga navnet Eirik Raudes land. Danmark brakte saken inn for internasjonale domstolen i Haag, hvor Norge tapte på alle punkter i 1933. Okkupasjonen ble deretter opphevet.
Litteratur
- Grønland i Store norske leksikon.