Ole Løkke

Ole Løkke var generaltolldirektør med rang av kammerråd fra 1721 til 1727. Han ble avsatt på grunn av tjenestemislighet.

Da Løkke ble utnevnt i 1721 hadde det i de siste åra vært en rekke saker med kassamangler, tollsvik og andre uregelmessigheter. Det ble derfor bestemt at man skulle ha en generaltolldirektør som var overordna de lokale tolldistriktene. Løkke fikk rett til å inspisere tollsteder når han ville, og til å utnevne fullmektiger. Året før utnevnelsen hadde Løkke fått det økonomiske ansvaret for trelast- og tjæretienden i Norge. Her hadde han en nokså spesiell kontrakt. Tienden hadde de siste femten åra vært på gjennomsnittlig 31 000 riksdaler, men Løkke fikk først vederlag hvis den gikk over 51 000 riksdaler. Ble beløpet mindre enn det var han ansvarlig for mellomlegget - og ble det høyere fikk han 10 % av det overskytende. Han spekulerte i et kraftig oppsving etter at store nordiske krig var over, men kontrakten var helt klart til kongens fordel. Det ble nokså raskt problemer; i det første året mente staten at han skyldte nesten 4000 riksdaler til statskassa, mens han selv mente han hadde 3500 til gode.

Da han ble generaltolldirektør forsøkte han å få samme myndighet som den gamle generaltollforvalteren, og en årlig gasje på 2000 riksdaler. Lønna måtte han raskt droppe, og fullmaktene han fikk ble sterkt begrensa. Han skulle løse kjente problemer, ikke skape nye ved å ha for vide fullmakter. Selvsagt skulle han kompenseres, men lønna kom i form av en tredjedel av verdien på konfiskerte varer. Løkke forsøkte å få rett til å gjøre husrannsakelser på egen hånd, men i forordninga om bekjempelse av tollsvik av 21. juli 1721 spesifiserte at de lokale tollerne måtte være med.

Løkke bodde det meste av tida i Drammen, der han jevnlig var i strid med tollerne. Han anklaga flere for mislighold, uten å vinne gehør hos stattholderen og rentekammeret. I 1723 gjennomførte han en større razzia i Drøbak, uten å finne noen ting. I 1724 presterte han å etterlyse lønna på 2000 riksdaler, selv om han ettertrykkelig hadde gått bort fra det kravet i 1721. Han ba også om å bli utnevnt til justisråd. Kammerkollegiet svarte med en svært negativ omtale av ham. De påpekte at han sjelden reiste ut til tolldistrikter; bare en sjelden gang var han på steder i nærheten av Drammen, og han ser ikke ut til å ha reist særlig lenger enn til Christiania. I løpet av tre år hadde han ikke klart å gjøre et eneste beslag. Det er vel noe av bakgrunnen for lønnskravet: han hadde ingen konfiskerte varer som han kunne få en tredjedel av.

I 1725 gikk rentekammeret et skritt lenger, da de påpekte at han så ut til å ha svært god økonomi selv om han ikke hadde noen kjente inntekter. Underforstått: Han må ha drevet med noe ulovlig. De ble også nevnt at tollinntektene fra Drammen gikk nedover, til tross for at han holdt øye med ting der - eller kanskje på grunn av hans tilstedeværelse? Det gikk en tid, men i 1727 slengte stattholder Ditlev Vibe seg på med et kraftig angrep på Løkke. Her sa han rett ut at han mente at Løkke samarbeida med kjøpmennene og fikk godtgjørelse fra dem. På høsten 1727 meldte Løkke en storstilt razzia i Christiania. Da Vibe fikk vite om dette la han ned forbud mot husransakelsene, da han mente det var et slags hevntokt som lå bak. Vibe sa at han holdt Løkke for å være den skadeligste mann for kongens tjeneste som noensinne finnes kan.

Angrepet fra Vibe førte til at Løkke ble arrestert og satt under tiltale. Det var ikke noe problem å finne bevis bare man spurte litt rundt, og det endte med avsettelse fra embetet, inndragning av det han hadde pressa kjøpmenn for og en større bot til statskassa. Etter omkring et år i varetekt ble han løslatt.

Etter oppholdet i Norge ble Løkke byfogd i Århus. Også der måtte han gå av på grunn av mislighold.

Litteratur

• Det Norske tollvesens historie. Utg. Tolldirektoratet. Oslo. 1969. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Weidling, Tor: Eneveldets menn i Norge: Sivile sentralorganer og embetsmenn 1660–1814. Riksarkivaren. Oslo. 2000. Digital versjon på Nettbiblioteket, s. 240.