Oslofrokosten
Oslofrokosten ble innført i skoleåret 1929-1930 ved noen skoler i Oslo, og i 1932 ble den innført ved alle skoler i byen. Den ble servert tre kvarter før skolestart, slik at barna hadde femten minutter til lek før første time. Fra 1935 fikk alle elever som ønsket det frokost. Tilsvarende ordning ble også innført i enkelte andre kommuner.
Formål
Formålet var å sikre en bedre ernæring for skolebarna og slik gi dem en bedre helse, samt gi dem gode kostholdsvaner.
Bakgrunn
Som en del av det filantropiske arbeidet hadde det fra 1880-årenre blitt servert middag til skolebarn i Kristiania. Dette var kun et tilbud til barn fra familier med dårlig råd, men det ble under første verdenskrig vedtatt at dette skulle gjelde alle som ønsket det.
Byens skolelegesjef og og sunnhetsinspektør for barneforsorgen fra 1918, dr. med. Carl Schiøtz mente i 1921 at dette systemet måtte endres. Både fordi denne middagen ikke var god nok rent ernæringsmessig, samt at for enkelte barn ble det for mye å spise både på skolen og hjemme. Det var også mange foreldre som holdt barna borte fra denne bespisningen at det ble oppfattet som veldedighet.
Samtidig var det også mange barn som ikke fikk mat før de kom til skolen. Schiøtz mente derfor at det var bedre å gi barna mat før skoletid enn etter, og at dette burde være et såpass kraftog måltid som barna kunne gå på utover dagen. Dette måltiden skulle gi en tredel av det daglige kaloribehovet og måtte være rikt på vitaminer og mineraler, og det måtte gi kjever og tenner kraftig arbeid.
Meny
Frokosten var satt sammen av Schiøtz ut fra vitenskapelige kriterier for næringsrik mat med mye vitaminer og mineraler. Frokosten besto av:
- 1/3–1/2 liter melk
- to små kneippkavringer eller to knekkebrød med margarin og mysost
- Kneippbrød (grov type) med margarin og mysost
- et halvt eple eller en halv appelsin – eller 100 gram gulrot eller kålrot
- en teskje tran daglig i månedene med bokstaven «r» (vintermånedene)
Andre deler av landet
Tiltaket med å serve en næringsrik frokost før skoledagen begynte var hovedsakelig et Oslo-fenomen. Dette skyldes både prkatiske forhold, som at skolene ofte manglet spisesaler og at lokale mattradisjoner gjorde menyen vanskelig. Men flere steder ble løsningen å spise midt på dagens i klasserommene. En del av melken ble servert i havresuppe, kavringene ble byttet ut med flatbrød og kneippbrødet med brød av erter, rug og poteter, eller annet grovbrød. Skolekretsens innbyggere bidro med matvarer og pengestøtte.
Distriktslege Olav L. Lien i Sigdal kommune fant etter en undersøkelse av skolebarns tannhelse og kosthold funnet at minst 96 prosent av barna hadde hull i tennene og 15–20 prosent av dem var undervektige. 13 prosent av barna drakk ikke melk, 64 prosent drakk kaffe, mer enn en tredel spiste fint brød og pålegget var stort sett sirup, bare halvparten spiste frukt og grønnsaker daglig. Det høye og økende sukkerforbruket førte til økende tannråte som begynte å bli et alvorlig helseproblem blant skolebarn. I Sigdal ble da den såkalte «sigdalsfrokosten» innført i 1935 skolebespisning med mat brakt med hjemmefra. Hjemmmene fikk brødoppskrifter og ble oppfordret til å sende med barna både melk, brødmat, gulrot, eple eller appelsin.
Den svake kommuneøkonomien i mellomkrigstiden gjorde det verken praktisk eller økonomisk mulig å innføre Oslo-opplegget med offentlig bespisning. Løsningen lå derfor i et samarbied med hjemmener og i 1936 skrev Lien en artikkel om eksperimentet i Sigdal med medbragt matpakke med grovbrød og knekkebrød samt utlevering av gulrot. Dette var vellykket, foreldrene var interesserte og gjorde sitt beste, slik at barna hadde med seg forskriftsmessig matpakke på skolen. Også kjøpmennene i bygda fikk økt salg av grovbrød og knekkebrød, og guleroten fikk økt status.
Etter andre verdenskrig
Matserving på skolen opphørte de fleste steder med matmangel og rasjonering under okkupasjonen, og det tok litt tid før dette kom igang igjen etter krigen. Først i 1948 var dette igang igjen etter Schiøtz' prinsipper og i 1951 viste en kartlegging gjennomført av Statens ernæringsråd at 44 prosent av bybarna i Norge og bare fem prosent av bygdebarna fikk oslofrokosten. Det ble satt i gang en kampanje, særlig rettet mot landkommunene, som gikk inn for Sigdalsfrokosten. I 1958 spiste 20 prosent av barna ved landets folkeskoler dette skolemåltidet.
Utover på 1950-tallet ble Oslofrokostensom tiltak mindre viktig da myndighetene ikke lenger skulle erstatte hjemmenes manglende evne og kunnskap, men heller bruke disse aktivt i opplysnings- og holdningsarbeid. Slik ble Sigdalsfrokosten mer og mer vanlig.
Spørsmålet om skolemat ble også politrisert, da de borgerlige partiene mente at det var foreldrenes ansvar å sørge for at barna fikk mat også på skolen, og at det offentlige tiltaket var en mistillit til hjemmene. De sosialistiske partiene ville forsvare Oslofrokosten som et velferdstiltak for alle.
«Sigdalsfrokosten» i Oslo fra 1963
Både av praktiske og økonomiske årsaker ble Oslofrokosten debattert politisk utover på 1950-tallet, og fra høsten 1963 ble den erstattet av den såkalte «Sigdalsfrokosten», som var en felles bespisning i det store frikvarteret bestående av melk og frukt/råkost i tillegg til medbrakt matpakke. Ordningen ble avviklet i 1980.
Spisesaler
Både under Oslofrokosten og den etterfølgende Sigdalsfrokosten ble det lagt vekt på gode bordmanerer med strenge disiplinkrav fra de inspiserende lærerne. Måltidet ble servert i egne lokaler for bespisningen, populært kalt «Bessa».
Etter 1980
Også etter at den felles bespisningen ble opphevet i 1980, har undersøke3lser etter 2000 vist at matpakke hjemmefra med brødskiver og frukt/grønnsak er noe de aller fleste skoleelever spiser så godt som hver dag. De aller fleste drikker vann til måltidet. Mange skole har abonnement på melk og frukt, og dette er i hovedsak bare de yngste barna som benytter seg av.
Kilder
- Oslofrokosten i Store norske leksikon
- Oslofrokost i Oslo byleksikon
- Skolebarna og rationeringen, Oslohistorie.no