Perseverkstedet

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Perseverkstedet på Lier Bygdetun

Perseverkstedet, eller «Perse-værste» som det het på folkemunne, er et av de historiske byggene som står på Lier Bygdetun. Det er opprinnelig fra Hennumgrenda på Tranby i Lier og ble flyttet til bygdetunet i 2015.

Snekkerverkstedet ble startet i 1908 av brødrene Anders og Erik Pedersen Hennum

Verkstedsdriften ble startet av Peder Elensen Ovenstad som kjøpte eiendommen Nedre Nordre Hennum på Tranby i 1877. På gården startet han et lite dreierverksted. Verkstedet var sparsomt utstyrt, bare med en dreiebenk der han blant annet dreide kosteskaft. Flere fant også den siste hvile i Peders likkister.

I 1908 startet to av sønnene hans, Anders og Erik Pedersen Hennum, eget verksted på eiendommen Fagersand i Hennumgrenda. Eirik trakk seg ut i 1916 da kjøpte gården Utenga under Tronbergfjella. 1922 emigrerte han til USA. Noen år før Erik sluttet i verkstedet, hadde Erik Larsen begynt der. Han var svoger til Anders. I 1924/25 kom Torolf, sønn av Andres med i driften av verkstedet. I 1932 fulgte en annen sønn etter, 14 år gamle Ove. Erik Larsen sluttet sannsynligvis et av de siste årene etter 1930-tallet.

Etter Anders P. Hennums død i 1957, overtok sønnene Torolf og Ove under firmanavnet A.P. Hennum Eftf. Brødrene drev verkstedet sammen til 1983, de siste årene med redusert aktivitet. I årene som pensjonist lagde Ove mange fine gjenstander der, som gulvklokker, framskap, bord, benker og stoler. Helt til våren 2001 var han i verkstedet. Ove Hennum døde 30. april 2002.

Et nytt liv på Lier Bygdetun

I mange år var det gamle verkstedet uten drift. Som et kjært og vemodig minne sto den rødmalte bygningen der ved den gamle allfarveien i idylliske Hennumgrenda. Nå er det igjen blitt liv og lyd i huset på Lier Bygdetun.

I 2015 startet Lier Historielag flyttingen av "Perse" verkstedet til Lier Bygdetun. Vinteren 2017 var alt identisk inventar og maskiner kommet på plass, innredet nøyaktig slik det en gang var plassert. Verkstedet brukes nå jevnlig til omvisninger, aktiviteter for barn og til demonstrasjoner.

Produksjon

Den gamle regnskapsboka til Perse-verkstedet viser at her ble det snekret nytt og reparert gammelt. De første årene ble det snekret river, ljåorver og selepinner. De leverte til Den Norske Husflidsforening i Oslo og til forretninger i Drammen (Brødr. Bardalen, Carl Norløff, og Axel Helgeland). Historien om Perse-verkstedet er ikke ulik tilsvarende snekkerverksteder som dukket opp andre steder i landet. Spilling Rivefabrikk og Eidsvoll Rivefabrikk er andre kjente eksempler.

  • Rivene: Til rivene lagde de alle delene, hodet, tinder og skaft. Riva eller raka var et viktig verktøy på gården. Under slåtta gikk slåttekarene først og slo graset. Bak gikk raksejentene, eller onnejentene og raket sammen gresset. Ei god rive skal være lett og ligge godt i handa. Den ble gjerne laget av tre ulike treslag. Skaftet bør være lett og smidig. Gran og gjerne saktevokst gran er best til dette. Rivehodet ble gjerne laget av kvistfri bjørk. Rivehodet blir utsatt for store påkjenninger og knakk lett om det ikke var utformet av et naturvokst buet emne. Tindene lages av seig og slitesterk ved. Rogn, hegg, syring, hikory og tindeved er alle brukbare. Tindene brakk ofte og måtte enkelt kunne byttes ut. Før slotten måtte bøndene ha et reservelager av tinder. Det var gjerne vinter-syssel å spikke tinder på gårdene. Etter hvert ble de produsert på snekkerverksteder som Perse-verkstedet.
  • Orv: En orv er skaftet på ljåen. Selve skaftet lages i selje, gran eller furu, håndtakene er i ask og bjørk. Orven var gjerne tilpasset høyden på brukeren og håndtakene var tilpasset armlenge. Hvordan Perseverkstedet gjorde slike tilpassinger vet vi ikke, men du kan ennå kjøpe orv i kort, medium og lang. En godt tilpasset orv var viktig og ble gjerne til et personlig verktøy som ikke kunne lånes bort. Lars Mytting skriver i boka Hekneveven om en mytisk orv der ljåen og eieren etter hvert går under samme navn; «Botulven».
  • Økseskaft: I dag lages gjerne økseskaft av ask eller hickory. I gamle dager var det ofte i bjørk og helst av ytterveden av en rettvokst bjørk. Bjørkeskaftet er mykere, men bedre å holde i og sliter mindre på hendene. Øksene kom i mange fasonger og skulle ha forskjellig lengde og form. Perseverkstedet her en "kopi-maskin" som skar til emner baser på en mal.
  • Bærepinner: Festet til hyssingen til store pakker beskyttet den handa.
  • Deler til vaskebrett: Ragnar Hennum drev produksjon av vaskebredd på Vestre Hennum. Endestykkene ble saget på båndsaga i Perse-verkstedet.
  • Vaskemaskinen «Perse-let»: Tidlig på 1950-tallet kom vaskemaskinene inn i hjemmene. «Hoover» og «Evalet» er to kjente merker fra den tiden. Perseverkstedet produserte sin egenutviklede «Perse-let», en trebeholder med ei roterende plate og med vinger av stål på den ene veggen.
  • Vevstoler: Fra omkring 1960 ble det produsert vevstoler for Husfliden.

Maskiner og utstyr

Drivlinje fra Perseverkstedet, Lier Bygdtun

Verkstedet er fullt av praktiske oppfinnelser og maskiner som de har bygget selv. En enslig elmotor driver alle maskinene i verkstedet via en drivlinje i taket. En drivlinje fordeler kraften via en aksling i taket via reimer til maskinene i verkstedet. Alle maskinene er påkoblet hele tida, men reima går på et frihjul. Maskinen startes ved å vippe reima over på drivhjulet. Akslingen i taket, eller drivlinja har forskjellige størrelse på hjulene ettersom hvilken utveksling maskinene trenger. Operatøren vipper av drivreima for at ikke alt skal gå rundt hele tida og for at belastningen ikke skal bli for stor. I Perseverkstedet sto det sannsynligvis en bensinmotor utenfor før denne ble erstattet med en elmotor. Bygdetunet har laget en video der Hans-Erik Ovenstad demonstrerer maskinene.

  • Polertrommel: En roterende tønne fylt med kutteflis. Her tromles tinder selepinner en stund. Dette gir dem en glatt og fin overflate. I Perseverkstedet står en trommel som Anders har bygget selv.
  • Kopieringsdreiebenk for økseskaft. Emnet blir bearbeidet slik at det blir likt en innmontert mal.
  • Dreiemaskin for riveskaft. Et emne puttes inn og dreies som i en slags stor blyantspisser.
  • Dreiemaskin for rivtinder: Denne får også et lengre emne inn fra siden, skjærer til og kutter i riktige lengder.
Kopieringsdreiebenk
Kopieringsdreiebenk for økseskaft. Øverst står emnet som bearbeides. Like under, et mørkere skaft som fungerer som mal.

Kilder

  • Teksten er for en stor del hentet fra John Willy Jacobsens artikkel «Perse-verste» i boka «Skogen er gavmild - Lokalhistoriske miljøskildringer fra Lier. Natur, naturopplevelse og skogbruk i dag.» John Willy Jacobsen og Erik Jacobsen (2002).
  • Video fra Perseverkstedet. Hans-Erik Ovenstad demonstrerer maskinene på Perseverkstedet.
  • Lier Bygdetuns side om Perseverkstedet
  • Øystein Myhre (2016) Godag mann, økseskaft..... - Norsk håndverksinstitutt. (handverksinstituttet.no)
  • Hans Petter Evensen. Slåttekurs. Om Riva (slaattekurs.no)
  • Hans Petter Evensen (2020). Håndredskap.
  • Lars Mytting (2020). Hekneveven (s. 106)