Potet

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Potedes»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Potetsorter i blanding.
Mandelpotet i en hage i Harstad.
Foto: Gunnar E. Kristiansen (2004).

Poteten, også kjent som potatos, potetes o.a. i eldre kilder og som jordeple i enkelte dialekter, er en rotfrukt som opprinnelig kommer fra Sør-Amerika. Den er enkel å dyrke, hardfør, næringsrik og allsidig i matlaging, og har derfor blitt spredd over hele jorden som et viktig næringsmiddel. I Norge ble den et viktig våpen mot hungersnød både under napoleonskrigene og andre verdenskrig

Poteter ble først brakt til Europa i 1567, men det skulle gå nesten to århundrer før den kom til Norge. Det er usikkert når den først ble innført, men sannsynligvis skjedde det en gang før midten av 1700-tallet, ettersom man da begynner å høre om poteter i kildene. Dansk-norske embetsmenn var interessert i å prøve den ut, og man vet at soldater som gjorde tjeneste på kontinentet tok med seg poteter hjem og satte dem.

I andre halvdel av 1700-tallet kom det flere avhandlinger om poteter, som Underretning for bønder i Norge om den meget nyttige Jord-Frugt Potatos at plante og bruge av Peder Harboe Hertzberg, utgitt i 1763. I tredje utgave fra 1774 skrev han at det var vanskelig å få anerkjennelse for poteter i Norge. Mye av motstanden skyldtes overtro — blant annet en forestilling om at poteter kunne gi spedalskhet. Vendepunktet for poteter kom i de vanskelige 1770-årene, da potetene reddet livet til mange. I 1770 hadde kaptein von Dragebolt potetåker i Ælshaugen, og var den første til å dyrke potet i Klæbu. Såkalte potetprester, sogneprester som så verdien av poteter og forklarte dette for sine sognebarn, var en viktig faktor ved innføringen av poteter i norsk kosthold, selv om nøden var det som virkelig utløste overgangen.

Poteter var først erstatningskost for de som ikke hadde korn. Tidligere hadde man måttet ty til barkebrød i krisetider, men potetene var et langt bedre alternativ. Det ble laget en rekke oppskrifter på brød av potetmel, og man begynte å drøye annen mat med poteter. Potetsmør, med 80 % potetmos og 20 % smør, ble brukt av mange, og i stedet for tradisjonell melkesoll, brød med surmelk, begynte man å spise kokte poteter med surmelk. Grøt, som ved siden av brødet var et sentralt innslag i nordmenns kosthold, ble også spedd med potetmel. Man begynte tidlig å foreslå poteter som tilbehør til kjøtt og fisk, men det tok lenger tid før dette ble populært. Nødsårene under napoleonskrigene var avgjørende for dette, da stadig flere vendte seg til poteten for å døyve sulten. Det var på små bruk på Østlandet og Vestlandet man først begynte å dyrke poteter, mens de store gårdene brukte lenger tid på å sette av jord til dette formålet.

En utilsiktet effekt av innføringen av poteter som potetprestene nok ikke hadde ønsket, var at man oppdaget at den var godt egnet for spritbrenning. I 1816 ble det åpnet for hjemmebrenning for salg, og dette førte til at flere gikk over til å dyrke poteter, ikke minst på Hedmarken.

Andre verdenskrig

Under okkupasjonen 1940–1945 var poteten en helt sentral del av kostholdet. Det er grunn til å tro at det ville brutt ut hungersnød i Norge dersom man ikke hadde hatt de vitaminrike potetene, fordi vitaminnivået i kosten ellers sank drastisk. Poteter er også svært enkle å dyrke, gir raskt avling og man kan få stort utbytte på lite plass. Hager ble derfor spadd opp for å dyrke poteter. Det var til og med mulig å dyrke poteter i spann innendørs for de som ikke hadde hager. På gårdene tok man i bruk mer jord til poteter, slik at potetarealet økte med omkring 45% fra 1939 til 1944.

Til tross for den enorme innsatsen med å dyrke poteter kunne man ikke få nok, fordi mange måtte spise poteter til alle dagens måltider, ofte uten annet tilbehør. For å få avveksling i kosten kunne man bytte på å koke, mose eller bake dem, eller man kunne steke dem i tran. Dette førte til at det gikk med omkring 600 000 tonn poteter i året, hvilket er mer enn dobbelt så mye som førkrigsnivået.

Da det oppsto knapphet på poteter kladet man dem med annen mat for å drøye, slik poteter på 1800-tallet hadde blitt brukt for å drøye kornet. Man tok også i bruk kålrot som erstatning for poteter, men selv om den har mye C-vitamin er den langt mindre næringsrik.

Galleri

Litteratur