Provideringskommisjonen i Drammen 1716

Provideringskommisjonen i Drammen ble oppretta som et privat initiativ for å sikre forsyninger til den norske hæren under det første Norgesfelttoget i store nordiske krig. Inititivtakerne var Peder Buch, brødrene Otto von Cappelen og Gabriel von Cappelen samt Søren Hansen Lemmich. Under senere kriger ble det oppretta offentlige provideringskommisjoner etter mønster av denne.

Kommisjonen må ha blitt dannet straks det ble klart at det meste av den norske hæren skulle forlegges til Gjellebekk. De fire medlemmene var alle fra Bragernes. De tilhørte handelsborgerskapet og drev allsidig med sagbruk, trelast, skipsrederi, kapervirksomhet og vanlig forretningsdrift. De var i førti/femti års alderen og må ha hatt betydelige evner til effektiv organisering av det omfattende og store arbeidet med å skaffe fram alt hva hæren hadde behov for. Rett til konfiskering og beordring ble etter hvert nødvendig.

Søren Lemmichs store sjøbod ble omgjort til hoveddepot for hæren. Dag og natt var det folk tilstede for å ta imot og sende ut varer. Det som hastet mest var å få fortgang i brødbakingen og brygging av øl. Ved oppstarten var 20 bakerovner og bryggepanner i sving, meget raskt steg antallet til over 400 i byen. Heller ikke det var nok: Fra 26. mars ble bønder og strandsittere i Eiker, Hokksund og Vestfossen beordret til å sette i gang og fikk utdelt malt og korn. Røyerter sørget for varetransporten oppover og nedover elva. Bare fra Mads Wiels sjøbod ble det i de seks ukene hæren lå på Gjellebekk utdelt 312 tønner rug og bygg, 278 tønner malt og 617 pund humle. (1 tønne = 139,4 l, 1 pund = 8 kg). Til sammen over 40 sjøboder ble brukt som lager/depot i mars/april 1716. Brødet ble bakt som stomp (surt, ovnsbakt brød) og som lefse stekt på takke.

Kjøtt, smør og ost ble kjøpt kontant på gårdene i Lier, Eiker, Skoger, Sande og andre steder. Kjøttleveringen gikk tregt fordi bøndene vegret seg mot å slakte ned buskapen sin. Øverste myndighet, Slottsloven, måtte tilslutt påby alminnelig slakting; ett storfe og to sauer på en fullgård. For at kjøttet ikke skulle bli skjemt, ble det påbudt å salte eller røyke det.

Brennevin og tobakk hørte med til soldatenes rasjoner. Dette var det nok av, i all fall i begynnelsen. Så knep det med tobakken helt til det kom inn et skip som hadde et større parti tobakk om bord. Providerings-kommisionen beslagla straks partiet.

Et større antall av soldatene på Gjellebekk var dragoner til hest. Hestene måtte ha fòr og det ble uten videre hentet på de nærmeste gårdene i Lier. Ut i april var det ikke mer å hente der i bygda. Kommisjonen sørget da for å skaffe fram høy fra grevskapene som det het (Jarlsberg og Laurvig), fra Modum og storgårdene på Eiker, Sem, Fossesholm osv. Syke hester fikk havre i forpleiningen.

Også oppgaver som ikke lå under kommisjonen, måtte den ta seg av. Det måtte skaffes likkister til døde og falne soldater og de skulle begraves. (Ved Tranby kirke ?). Nattmannen ble sendt til Gjellebekk for å grave ned hestekadavere. Bartskjærere ble engasjert; det var den tids feltsykehustjeneste. Mester Brandt på Strømsø og mester Gram på Bragernes med svenner trådte til og gjorde livet for syke og sårede lettere - så godt de kunne. Medikamenter og forbindingssaker sørget kommisjonen for. - Byens smeder ble satt til å smi hakker og spader, nødvendige redskaper i forbedringer av skansene på Gjellebekk.

Det var, som en vil forstå, som om all aktivitet i byen konsentrerte seg om å sørge for at Gjellebekkhæren fikk alt de trengte for å kunne holde svensken i stange. Det var forresten ikke bare på Gjellebekk de norske lå. Mindre avdelinger var postert ved Gjellum i Røyken. Oppgaven her var å forhindre at fienden tok seg fram på den gamle bygdeveien gjennom Asker og Røyken ned Gullaugkleiva i Lier. Flokker med bønder fikk i oppgave å holde vakt ved Sørsdal og Hennum, det var skogstier der som fienden kunne tenkes å bruke. Også ved Nersnes, Slemmestad, Filtvet og Bjørnstrand ble bønder satt til vakt og observasjon.

Kilder og litteratur

• historieboka.no