Ragnhild Snekkermo (1890–1979)

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Ragnhild Ottermo (1890–1979)»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Dina blir Ragnhild: Øverst ser vi den overstrøkne innføringa av Bernhardine Wilhelmine Karlsdotter, og nederst ny innføring av Ragnhild Anna Ottermo. Fra kirkebok for Foldereid sokn.

Ragnhild Anna Snekkermo f. Ottermo (født 14. mai 1890, død 17. februar 1979) var husmor og jordmor i Verdal. Hun er kjent fra en forsvinningssak som ble mye omtalt i samtida: Som treåring forsvant hun fra sitt hjem, og hun dukka opp igjen først 17 år senere. I senere år har DNA-analyser bidratt til å trekke det hele i tvil – trolig ble ikke vesle Ragnhild funnet allikevel. Dette er derfor – sannsynligvis – en biografi om to personer som ble til én.

Ragnhild var datter av Halvard Halvorsen Ottermo og Marta Ottermo, og hadde fem eldre brødre.

Forsvinninga skjedde den 19. mai 1893, samme dag som Verdalsraset. Denne naturkatastrofen krevde hele 116 menneskeliv, og 105 gårder ble ødelagt. Dermed var det mange fra bygda som var savna, og det var ikke lett å vite hvor man skulle lete. Familien på Ottmo og naboene i Helgådalen lette etter den vesle jenta gjennom hele sommeren. Mora skal ha vært i kontakt med ei «klok kone» som mente å vite at Ragnhild ikke var død. Det ble sokna i elva, for de fleste trodde nok hun var blitt offer for raset.

Utpå sommeren 1893 kom et taterfølge til Foldereid, og de hadde med seg ei lyshåra jente. Dette vakte mistanke, og det ble slått alarm. Mennene i bygda samla seg, og en hop på 42 mann med høygafler og kornstaur konfronterte taterne. De omringa en låve der taterfølget hadde tatt inn. Det ble heldigvis ikke noen voldsbruk denne dagen; taterfølget ga fra seg jenta, og hun ble tatt med hjem til Olav Olsen. Da han kort tid etter gifta seg med sin husholderske Katarina fikk jenta en ny familie. Hun visste ikke hva hun egentlig het, men kalte seg Dine, ettersom det var det taterfølget hadde kalt henne.

Selv om det i dag ikke er så langt mellom Verdal og Foldereid, var det i 1890-åra lite kommunikasjon mellom bygdene. I Verdal ga folk opp å lete, og i Foldereid visste de ikke noe om forsvinningssaken. Jenta hadde selv lite å fortelle. Hun sa at hun hadde blitt behandla dårlig av følget, men at hun et sted hadde fått nye klær. Det viste seg senere at dette var hos lensmannen i Flatanger, som ikke hadde funnet grunn til å holde igjen jenta. Sommeren 1894 kom taterfølget tilbake, men ble straks jaget fra bygda. Dermed gikk en mulighet til å spørre dem ut mer om jenta tapt.

Da det i 1905 var tid for konfirmasjon trengte presten en dåpsattest. Han satte i gang undersøkelser, og fant en svensk forsvinningssak som kunne passe i tid. Jenta som hadde forsvunnet het Bernhardine «Dina» Wilhelmine Karlsdotter, og dette ble navnet han førte inn i kirkeboka. Det var ikke alle som var overbevist; dersom hun var svensk burde hun jo ha brutt på svensk da hun ble funnet. Det var det ikke antydning til; språket hennes var mer prega av trønder. I kirkeboka finner vi at innføringa som Dina Karlsson er overstrøket, og at hun ble ført inn på nytt som Ragnhild Anna Ottermo.[1]

En tid etter konfirmasjonen kom Morten Moen fra Verdal til Foldereid, og da han så jenta i kirka la han merke til at hun likna så veldig på folket på Ottmo. Lærer Johannes Nordnes ble sendt fra Helgådalen for å snakke med Dine. Men hun var ikke hjemme da han kom, og han reiste tilbake til Verdal. En tid senere dro han igjen til Foldereid, og nå var også hennes bror Gustav Ottermo med. Først ville hun ikke snakke med dem, men seinere på året reiste hun over til Verdal. Der trivdes hun ikke, og hun lengte tilbake til Foldereid. Men under oppholdet kunne hennes far fortelle at Ragnhild hadde en spesiell føflekk, og den hadde Dine også. I tillegg kunne Dine fortelle en historie om ei rød bjelleku som hun hadde vært så glad i, noe faren huska.

Etter at det var klart hvem hun var flytta hun til Helgådalen. Der ble hun den 7. mai 1919 gift med fotograf Ole Snekkermo (1875–1957), og de fikk to sønner og tre døtre. De bosatte seg etter hvert på Solstad i Elnesgrenda, der mannen ble skogsarbeider.

Men historien omkring hennes identitet var ikke helt over. Dels ser det ut til at hun selv var noe usikker, og dels var hennes brødre heller ikke fullstendig overbevist. Like fullt levde hun resten av sitt liv som Ragnhild Ottermo/Snekkermo, helt til sin død i 1979, nær 90 år gammel.

I 2004 kom så saken opp igjen. Året før hadde Ronald Inndal fortalt historia i Trønder-Avisa, og nå ville etterkommere av folket på Ottmo finne ut av det hele. Magne Ottermo, sønn av Laurits Ottermo som var en av Ragnhilds brødre, stilte sammen med Ragnhilds barnebarn Ove Snekkermo opp for å gi blodprøver som kunne DNA-testes. Rettsmedisinsk institutt kom fram til at det ikke kan bevises at de to er i slekt. Problemet er at slektskap vises tydelig for søsken eller barn/foreldre, og noe mindre tydelig for søskenbarn. Her er det snakk om to forskjellige generasjoner, en nevø og et barnebarn av Ragnhild, og dermed kan ikke analysen være sikker.

Etter at den første DNA-analysen ble utført tok Klara Fredriksson kontakt. Hun var det siste gjenlevende av barna til Ole og Ragnhild, og var bosatt i Duved i Sverige. Dermed kunne man teste hennes DNA opp mot Magne Ottermos, altså to angivelige søskenbarn. Dette skal ifølge Rettsmedisinsk institutt kunne gi full visshet, uten at det alltid er mulig. Resultatet var at de to ikke er i slekt, med en bevisverdi på 1:30. Det er altså 30 ganger større sjanse for at de ikke er i slekt enn at de er det. Dette utløser noen nye spørsmål: Ble hun sommeren 1893 stjålet fra sin egentlige familie, taterfølget som kom til Foldereid? Rett nok var de fleste i følget mørke i håret, men lyse lugger dukka til tider opp – romanifolk fikk stadig følge av andre omstreifere. Hun kan også ha vært ei jente de hadde tatt til seg eller som de hadde fått overlevert, for eksempel av ei mor som ville skjule skammen med å ha fått barn utafor ekteskap. Det er altså på ingen måte utenkelig at hun egentlig tilhørte taterfølget, og at de ikke turte å sette seg til motverge mot den store hopen av sinte bygdefolk. Det neste spørsmålet som melder seg er om ei jente som hadde fått en familie og ei hjembygd i Foldereid følte seg pressa til å oppgi dette på falske premisser. I så fall får en si at trøsten er at hun ble fikk et godt liv og fem barn med Ole Snekkermo, og at uansett om hun kanskje ikke var Ragnhild Ottermo, så ble hun Ragnhild Snekkermo.

Ove Snekkermo ga i 2006 ut romanen Den kvite engelen, som forteller bestemoras historie. Ved å velge romanformen kunne han lage et rammeverk basert på det vi vet sikkert, og så fylle inn med sin egen fortelling. Her har han også i et etterord fortalt om DNA-analysene.

Ragnhild Snekkermo ble gravlagt på Vuku kirkegård.

Referanser

  1. ↑ SAT, Ministerialprotokoller, klokkerbøker og fødselsregistre - Nord-Trøndelag, 783/L0660: Ministerialbok nr. 783A02, 1886-1918, s. 72 i Digitalarkivet.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Ragnhild_Snekkermo_(1890–1979)&oldid=1363176»