Leksikon:Bøddelen

Se også skarpretter i lokalhistoriewiki.nos hoveddel.

Bøddelen hadde særlig til oppgave å eksekvere dommer som medførte korporlig avstraffelse, fra halshogging og henging til brennmerking og pisking. Bøddelgjerningen var lenge sosialt infamerende, og bøddelen og hans krets ble vanligvis isolert fra det øvrige samfunn. Bøddelvirksomheten var på 1500–1600-tallet nær knyttet til rakkervesenet. I mindre byer var samme mann oftest både bøddel og rakker, og i de større byene kunne bøddelen være sjef for rakkervesenet. Rakkerne, eller nattmennene, som de offisielt ble kalt, var bøddelens håndlangere, og de utførte ellers oppgaver som «skikkelige» folk ikke ville ta på seg, slik som renovasjon, skorsteinsfeiing, avliving av hester med mer. (Det var også folk på landet som utførte rakkeroppgaver, ofte omstreifere eller andre som var utstøtt av det jevne bondesamfunn.) Bøddelen og hans krets av rakkere og andre utstøtte individer og løse eksistenser ble betraktet som uærlige folk (jamfør æreløshet).

Det tok relativt lang tid før bøddeltjenesten ble profesjonalisert. Vi har ingen opplysninger om bøddelvesen i Norge i middelalderen, men i Magnus Lagabøtes bylov (VI,17) heter det at de lavere bytjenestemennene, kallerne, under visse omstendigheter kunne pålegges å eksekvere dødsdommer. Det vanlige har trolig vært at forskjellige folk har utført bøddeltjenester fra gang til gang mot stykkprisbetaling. Vi ser også at forbrytere er blitt benådet mot å utføre bøddeloppgaver. Dette ble praktisert også etter at et virkelig profesjonelt bøddelvesen var blitt etablert i mange norske byer i første halvdel av 1600-tallet. Den første fastavlønte bøddel i Oslo nevnes i 1624. Bøddellønna ble mange steder finansiert gjennom en avgift på byens borgere og folk i de omliggende landdistrikter, kalt skarprettertoll eller mestermanns­toll. Dessuten var det fastsatte gebyrer for de enkelte bøddelhandlinger eller rakkertjenester.

Mot slutten av 1600-tallet grep sentralmyndighetene inn i ordningen av bøddelvesenet, først med en forordning av 8. mars 1698 (Fogtman II s. 724 f.). Myndighetenes inngripen medførte store forandringer for bøddelyrket i det følgende århundret. På 1700-tallet ble bøddelen kongelig tjenestemann, tilsatt av stiftamtmannen. Mens bødlene tidligere hadde vært hentet fra kretsen av løse eksistenser, ble det etter hvert mer vanlig å tilsette utenlandske fagmenn, ofte medlemmer av vidtgrente tyske skarpretterslekter. Sosialt sett ble bøddelens stilling bedret i løpet av 1700-tallet. Viktigst for denne utviklingen var det kanskje at bøddelgjerningen ble skilt fra rakkervesenet. (Rakkerne kom til å eksistere til langt ut på 1800-tallet og var hele tiden å betrakte som en slags pariakaste.) I løpet av 1700-tallet ble også skarpretter den vanligste betegnelse på bøddelen. På folkemunne ble han ofte kalt for mestermann.

Straffeloven av 1815 kom til å få avgjørende betydning for bøddelvesenets utvikling. Korporlig straff ble i mange tilfeller erstattet av frihetsberøvelse, og bare få dødsdommer ble eksekvert etter denne tid, de siste i 1870-årene. S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.