Rindebakken okerforekomst

Rindebakken okerforekomst befinner seg på gården Rindebakken i Veum, Fyresdal i Telemark.

I registerarkivet for gruver og skjerp etter geologen Steinar Foslie er det notert: «Rindebakke forek. ØB 482» (der ØB er forkortelse for Østlandske Bergdistrikt) med referanse til «kart SØ for Skrævandet» og «Fyresdal herred (Veum)». Under malmens art har han notert: «Rød og gul oker og kaolinlere, anvendt til maling», og videre at forekomsten er «tidligere undersøkt av Christiania Minecompani og opgit». Informasjonene synes å bygge på muntlige opplysninger fra John Johns (cand. min.) og muntlige opplysninger fra Christiania Minecompani. Disse undersøkelsene må Steinar Foslie ha foretatt i begynnelsen av 1920-årene.

Hva er egentlig oker?

Betegnelsen «oker» benyttes på gule til gulbrune og rødbrune jernforbindelser som benyttes til pigmenter i maling (jordfarger). De gule og gulbrune okerne kalles også «limonitt» og består av jernoksi-hydroksidene goethitt og lepidokrositt, mens de røde inneholder hematitt. Konsentrasjonen av jernforbindelsene varierer i de forskjellige okerforekomstene, idet okeren noen ganger er i blanding med leire og sand. Største produksjonen av oker foregår i USA og Frankrike.

Okerforekomsten på Rindebakken

Okerforekomsten ligger i et moreneområde omkring 300 m nord-nordøst for innhuset på Rindebakken. Terrenget skråner mot nord og vest, og viktig i denne sammenheng er derfor myrområdene som opptrer mot sør og øst, med størst fall fra øst. På bakgrunn av tidligere besøk (som ligger mer enn 40 år tilbake i tid) er det fortsatt lett å finne stedet hvor prøvedriften foregikk. Noe av det som ble tatt ut ble lenge oppbevart i en trekasse i vedskjulet på Rindebakken, men denne kassen ble senere lagt på dynga og er ikke lenger mulig å finne.

Forekomsten opptrer som to lommer i et område med morenejord. Den største lommen finnes innenfor et område på omkring 80 m x 40 m. Den andre lommen synes å ha en noe mindre utstrekning, og med svakere indikasjoner på okeransamling. Dette området ble bare omtalt som «målfelti» (mål = maling). Fram til nylig (2003) var området skogkledd med furu. Rett under skogbunndekket, med noen få cm humus, mose og lyng, opptrer et opptil 60 cm tykt rødbrunt til gulbrunt jordaktig lag. Dette er okerforekomsten. Analyser av den gulbrune okeren med røntgendiffraksjon (XRD) viser at den består av mineralet goethitt, (jernoksi-hydroksid, FeOOH). Enkelte steder i de gule avsetningene ser man røde okerlommer. Mineralet i disse lommene er identifisert som hematitt (jernoksid, Fe2O3). På overflaten der det ikke er vegetasjon, kan en noen steder se okeren blottet som en rødbrun til gulbrun jordart. Den dominerende fargen i forekomsten er gulbrun, noe som viser at goethitt er det dominerende mineralet. I ett område ble det observert et underliggende lag med finkorning hvit sand i noen cm tykkelse, rett over fast fjell. Det er et skarpt skille mellom okeren og det underliggende hvite sandlaget. Vi har ennå ikke klart å påvise det som Steinar Foslie beskriver som «kaolinlere».

I nabogrenda, Ligrend, bodde dikteren og bygdeforfatteren John Lie med kona Torbjørg. John Lie ble mye lest av norsk-amerikanere, og mange av hans bøker kom i amerikanske piratutgaver. Torbjørg bidrog sterkt gjennom 30 år til å bringe nytt fra hjemlandet til utvandrere fra Vest-Telemark. Hennes brev ble trykt i Decorah-Posten (Gulliksen 1996). I 1907, den 10/12 skriver Torbjørg Lie (Gulliksen 1996), om at hun etter å ha vært i Seljord kom til Bandaksli:

Jeg var så heldig at faa kjøre hjemover med Ivar Rindebakken. Paa Rindebakken lever de godt. Ivar og Andreas er flinke Gutter. De har en Mængde Malmanvisninger paa Haand for Salg. Gid de maa være heldige! Her er utvilsom store Rigdomme i Telemarkens Fjelde. Ære være alle de Mænd som stræver med at faa disse Rigdomme frem i Dagens Lys til Gavn og Glæde baade for dem selv og Samfundet. Paa Rindebakken har de i sommer fundet 9 forskjellige Slags Malerfarver i Jorden. Det er et mærkeligt Fund. Farverene forekommer i store Masser; de har malt sine Huse med dem, og de viser sig at være baade vakre og holdbare. Jeg undres paa, om ikke dette Fund kan blive en liden Guldgrube; for her kan graves ud i tusindvis Tons – bare Farvene blir kjendte paa Markedet. A/S Det Norske Bergselskap blir kontaktet

I 1911 var det korrespondanse mellom Andreas Rindebakken og A/S Det Norske Bergselskab. Et av brevene fra Bergselskabet datert 5 september 1911 gir følgende opplysninger:

Vi har modtaget Deres ærende af 23/8, som vi først kan besvare i dag, da vor direktør har været bortreist. Vi har undersøgt kaolinen baade ved analyse og praktiske forsøg, men det er desværre konstanteret at det kun er almindelig blaalere, hvilket jo var et sørgeligt resultat. Men vi faar haabe at det kan bli god fortjeneste for os paa okkeren, hvis forsøgsarbeidet her har vist seg godt. De forskjellige prøver av okker har vi innsendt til undersøgelse. Vi tør bede dem opgive okkerlagets tykkelse, altsaa hvor tykt det røde og hvor tykt det gule lag er i den udførte skjæring. Vor formand skal senere inspitiere arbeidet (skrevet med blyant). Indlagt oversender vi Dem kr. 72,98 ifølge modtagne notaer. Disse vedlegges og bedes tilbagesendt i kvitteret stand. Ærbødigst A/S DET NORSKE BERGSELSKAB. Angar Smedberg.

Private interessenter

H. Skolmen og Andreas Rindebakken brevskriver om okerforekomsten igjen i 1930 og 1931. Skolmen ber om å få tilsendt prøver for analyse og undersøkelser og legger ved frimerker for dette. Han forteller også i brevet at han er 60 år gammel og har drevet med grubeforretninger for egen regning siden 1905, men at han siden sommeren 1919 bare har tapt penger hvert år. Han forteller også at han har vært syk av giktisk hodepine. Skolmen peker på at det i denne sammenheng ikke kan bli snakk om fantasiforretninger med stor fortjeneste, men i høyden en god og sikker inntekt eller et rimelig beløp.

Brenning av oker og fargenyanser

På en følgeseddel på oker fra Rindebakken finner vi betegnelsen «Nødetræ Farve» men på samme lappen er det også notert «kaselbrunt». Kasselbrunt er navnsatt etter byen Kassel i Tyskland, og er et klassisk fargepigment som ble opparbeidet fra overflateforekomster i forbindelse med drift på brunkull. Fargen kalles også ofte for «van Dyke brun». I Frankrike refereres fargen van Dyke brun til «brent gul oker».

Siden det er gul oker som dominerer forekomsten på Rindebakken, er det svært sannsynlig at fargeprøven beskrevet som «Nødetræ Farve» er brent oker. Men flere farger kan oppnås ved brenning av okertypene på Rindebakken: Ved 430-450oC går goethitt over til hematitt, noe som gir en rødbrun farge. Slike temperaturer nås lett i et bål. Ved gløding i luft dannes jernoksidet magnetitt, og følgelig blir fargen mørkere med innslag av gråsort. Tørket rød oker gir en orange farge. På denne måten kan minst 4 forskjellige farger oppnås. Det er mulig at Torbjørg Lie sin beskrivelse av 9 forskjellige slags malerfarver peker på ulike fargenyanser som kan oppnås ved forskjellig brenning, og eventuelt ved å blande sammen de forskjellige okertypene, både brente og ubrente.

Spor av okermaling på Rindebakken

Så vidt man kjenner til var våningshuset på Rindebakken umalt, helt fram til at det ble malt hvitt. Derimot kan det se ut til at den værbitte kledningen på vedskjulet har vært malt med oker som pigment. Øverst under takutspringene vises en okerfarge under et senere påført rødt lag maling. Undersøkelser med scanning elektronmikroskop (SEM) har ikke kunnet påvise at okerpigmentet fra vedskjulet kommer fra den lokale okerforekomsten.

Dannelsen av okeren på Rindebakken

Okeren på Rindebakken ligger i et relativt flatt og myrlendt morenelandskap. Morenen smeltet ut av isbreen som dekte landet for ca. 10.000 år siden, og denne jordarten består av en blanding av stein, grus, sand, silt og leir. Okeren inneholder ikke slikt materiale, og må derfor være dannet etter istiden, ellers ville transporten med breen og den etterfølgende utsmelting blandet vanlig morenemateriale og oker.

To elveløp renner igjennom området, og det er svært tenkelig at området kan ha vært en del av et større vann etter istiden med forhold lignende det vi finner ved Skrevatn i dag. Dette vannet kan senere ha tørket inn ved at bekken har gravd seg ned i moreneavsetningene ved utløpet. Det kan også tenkes at landhevingen etter istiden har bidratt til denne dreneringen. Det er en kjent sak at grunnvann kan inneholde betydelige mengder løst jern. Jern er bare løselig i vann i såkalt «redusert» tilstand, nemlig som Fe2+. Slikt redusert jern kan dannes ved forvitring i jordsmonnet idet bakterier forbruker alt oksygenet. Jernet blir da løst i vannet og følger sigevannet ned til grunnvannet. Forvitringen foregår ved at surt vann etser på jernholdige mineraler (aluminiumsilikater) i morenene. Syrene i vannet kommer fra den bakterielle nedbrytingen av planterester i jordsmonnets humuslag og i myrene. Dersom dette jernholdige grunnvannet kommer ut i luft eller i et tjern der vannet inneholder oksygen, vil jernet oksidere til Fe3+ og felles ut som rust (jernhydroksid, Fe(OH)3). Det er slik dannelsen av myrmalm og sjømalm foregår (Rueslåtten 1985). Vannløselig jern kan også stamme fra forvitring av svovelkis (FeS2), men det er ikke påvist forekomster av svovelkis i nedslagsfeltet til Rindebakken.

En slik rustutfelling vil over tid omkrystallisere til goethitt, men dersom utfellingen skjer i myr, vil humussyrene i myrvannet «forgifte» krystallveksten av goethitt. Myrmalmen viser derfor dårlig krystallinitet på røntgendiffraktometer, den er rik på humussyrer, og mørk brun av farge. Sjømalm derimot, er utfelt rust ved grunnvannsutslag på bunnen av innsjøer. Denne rusten omkrystalliserer etter hvert til (gulbrun) goethitt. Okeren fra Rindebakken har en sammensetning og utseende som peker i retning av at den er utfelt som en slik sjømalm. Dette kan altså forklare dannelsen av den gulbrune okeren, goethitt. Men hva med den røde okeren, hematitt? Hematitt dannes i tropisk klima, og det har det ikke vært på Rindebakken etter istiden. En mulighet er at hematitten er dannet fra goethitt under skogbranner, der den gule okeren har blitt varmet opp til over 450 grader C.

Okeren på Rindebakken inneholder også aluminium

XRD-opptakene viser klare reflekser for goethitt (FeOOH), men refleksene viser en kortere avstand mellom krystallplanenene enn for en ideell goethitt. Dette kan forklares ved det høye aluminiuminnholdet i goethitten som i de kjemiske analysene etter behandling med HCl ble bestemt til 12.6 % aluminiumoksid (Al2O3). Dette bekrefter at aluminium inngår i goethittgitteret. Det høye aluminiuminnholdet i goethitten forteller også at denne malmen ikke er dannet på samme måte som myrmalm, for myrmalm inneholder ikke aluminium. I dette tilfellet må både aluminium og jern ha blitt transportert sammen. Dette kan bare skje ved at forholdene i vannet er både reduserende og surt med pH under 5. I jordsmonnet i våre skogsområder er det ikke uvanlig å finne pH-verdier på under 4, og ved pH 4 er løseligheten av aluminium i vann ca. 25 milligram pr. liter (Millot 1970). I dette grunnfjellområdet er det heller ikke kalkbergarter som kan bidra til å nøytralisere surt vann, og med stor produksjon av karbonsyre og humussyrer i jordsmonnet og myrene er det ikke overraskende at vannet som har dannet sjømalmen har vært surt.

Noen kjemiske og mineralogiske analyser av okerprøver

For å kunne tolke dannelsesmekanismene for okeren på Rindebakken ble det utført mineralogiske og kjemiske analyser både av denne, og prøver av oker fra områdene ved Skrevatnet. Mineralanalysene ble utført på røntgendiffraktometer (XRD), og de kjemiske analysene ble utført med et røntgenfluorescens-spektrometer og atomabsorbsjon-spektrometri etter oppslutning med HCl.

De kjemiske analysene viser en klar likhet mellom okerprøvene, noe som styrker antagelsen om at de er dannet ved samme prosess. En hovedforskjell mellom okeren fra Rindebakken og prøven fra Skrevatnet er at innholdet av substituert aluminium er mye lavere i prøven fra Skrevatnet (Grytune vest). Totalanalysen av oker fra Skrevatn viser et høyere innhold av Al. Forklaringen på dette viser XRD-opptakene av denne prøven, ved et betydelig innhold av feltspat og glimmer. Dette er mineraler som viser at denne okeren er «forurenset» av sand og silt som er bunnfelt sammen med sjømalmen. Kvarts er normalt et hovedmineral i sand og silt, og dette kan også ses på XRD-opptaket.

Konklusjon

Analyser som er gjort viser at pigmentene i okeren er goethitt og hematitt som etter all sannsynlighet ble avsatt som sjømalm. Det høye innholdet av aluminium i okeren tyder også på at oppløst jern og aluminium ble transportert i og utfelt fra surt sigevann fra jordsmonnet i de omkringliggende morenemassene. Den hvite sanden som er observert under okerlaget indikerer også at det sure sigevannet har løst opp og fjernet de jernholdige (mørke) mineralene. Det er mulig at den røde okeren (hematitt) er dannet fra goethitt pga. skogbranner. Hypotesen om at okeren er utfelt som sjømalm krever en mer omfattende studie mht. om hvorvidt malmfeltet kan ha ligget under vann i en lengre periode etter istiden. Historien om forsøkene på kommersialisering av forekomsten og personene bak den er godt dokumentert.

Kilder

• Åsheim, Arne og Rueslåtten, Håkon: Rindebakken okerforekomst. Kongsberg mineralsymposium, 2005.