Sagn

Sagn (av det norrøne verbet segja, «å fortelle noe», altså «sagn» som i «utsagn») er en kort, ofte enepisodisk, muntlig fortelling nært knyttet til folketroen. Sagnene er gjenfortalt (tradert) folkediktning. Fortellinger om fortellerens egne møter med det overnaturlige kalles memorat.

Et sagn er en kort fortelling med et mer eller mindre fast handlingsmønster, som har levd i folks minne, ofte muntlig overlevert. Sagnet gir seg ut for å være sant, og det forteller angivelig om noe som virkelig har hendt. Sagnet er vanligvis knyttet til et navngitt sted, og det forteller ofte om navngitte personer. Sagnet finnes ikke i noen autorisert form, men i et større eller mindre antall varianter som tilhører samme type.

Mens eventyr ikke er knyttet til bestemte steder og dertil foregår i en ubestemmelig tid, forsterkes sagnenes virkelighetstilknytning ved at begivenhetene ofte oppgis å ha foregått på et navngitt sted med navngitte personer. På denne måten underbygges fortellingens troverdighet. Ikke desto mindre finner vi ofte samme fortelling knyttet til mange forskjellige steder. Dette kaller vi vandresagn i motsetning til lokalsagn som bare finnes på ett sted.

Fortellinger som er mindre enn en episode kalles sagnnotis.

Naturmytiske sagn

De naturmytiske sagna handler om møter mellom mennesker og underjordiske eller overnaturlige makter. Sagn om underjordsfolk er svært tallrike og utbredt over hele Norge. Bergtakingsmytene hører inn under disse, likesåvel som alle fortellinger om møter med nissen, troll, draug eller andre vetter. En del av disse sagnene ble fortalt som formaninger og advarsler. Det var for eksempel lettere å forklare barn at de skulle holde seg unna tjernet hvis en kunne skremme dem med nøkken.

Eksempler kan være:

• Sagnet om Ormen i Seljordsvatnet
• Sagnet om De Dødes gudstjeneste

Historiske sagn

Denne gruppen kan vi dele i to: Rikshistoriske- og lokalhistoriske sagn. Eksempler på rikshistoriske er sagnene om Sankt Olav, svartedauden eller sagn fra krigene mot svenskene.

Lokalhistoriske sagn knytter seg gjerne til bestemte hendelser eller kjente personeer (Personalhistoriske sagn). Disse sagnene er lettere å etterspore, og kan i flere tilfelle gå tilbake på et memorat. Her finner vi ofte fortellinger om lokale helter, kjempekarer, kloke koner, eller beryktede slagsmål, som i fortellingen om Fanitullen. I de siste tilfellene kan man ofte finne sagnets historiske kjerne i et rettsreferat, som dermed tidfester hendelsen. I årenes løp vil hendelsen trekke til seg vandresagnstoff fra andre kilder, og dette stoffet vil forsterke fortellingens dramaturgi, men også tilsløre den opprinnelige hendelsen.

Olav den helliges martyrdød på Stiklestad. Olavssagn finnes over hele Norge.

Flere avhandlinger er skrevet om historisitet i sagn. Som historiske kilder til faktiske hendelser er sagnene som regel dårlige kilder, men de er desto mer pålitelige når det gjelder holdninger til det som skjedde.

Eksempler på sagn om historiske personer:

• Sagnet om Olav Mannslagar (Telemark).
• Sagn om Per Gynt (Gudbrandsdalen).
• Sagn om spelemannen Jørn Hilme eller andre spelemenn.
• Sagn om ulike kjempekarer, for eksempel Sterke-Nils.
• Sagn om Petter Dass (ML 5005).

Eksempler på historiske hendelser som har skapt grobunn for sagn:

• Svartedauden - Pestsagnene, eksempelvis sagn om Jostedalsrypa.
• Napoleonskrigen og hungersnøden 1808-1814.
• Andre kriger, slike som den store nordiske krig.
• Storofsen 1789.

Opphavssagn

Sagn som forklarer naturlige fenomener og formasjoner - eller bakgrunnen for en bestemt skikk. Opphavssagnet er nært beslektet med det historiske sagnet.

Eksempler:

• Sagnet om Dragen i Akersberget
• Sagnet om Gygretråppin
• Sagnet om Steinslisteinen
• Sagnet om Olavskilden i Lørenskog

Moderne sagn

Vandrehistorier er moderne hverdagsfortellinger med et humoristisk eller skremmende poeng som fortelles som om de er sanne, men som vanligvis ikke er det. Slike vandrehistorier kalles på engelsk «urban legends» («bylegender» eller «urbane sagn») og har flere likhetstrekk med gamle sagn og folkeeventyr. De spres oftest muntlig, og gjerne som om de skal ha skjedd en bekjent, men den samme vandrehistorien kan opptre over hele verden. Vandrehistorier om folk som mener seg bortført av romvesener viser stort slektskap med de naturmytiske bergtakingssagnene. Mange av disse moderne vandresagnene likner også på tradisjonelle spøkelseshistorier.

Når en usann vandrehistorie gjengis som sann i en avis, kalles den ofte avisand. Utbredelsen av halvsanne anekdoter og rykter har økt stort med internett og e-post og de fleste vandrehistorier spres slik i dag. Oftest er det rein underholdning, men de kan også fungere som lærestykker med tydelig moral.

Eksempler:

• Il-Telefon-Meddelelse fra Notodden
• Bussjåførens bragd (fortalt for eksempel om sjåfør ved Hønefoss under krigen)

Kilder

• af Klintberg, Bengt 1990: Råttan i pizzan. Folksägner i vår tid, PAN Pocket
• Asbjørnsen og Moe 1964: Norske Folke- og Huldreeventyr, Oslo
• Bø, Olav et al (red.) 1995: Norske segner, Samlaget, Oslo
• Sandsdalen, Halvor J 1976: Ormen i Seljordsvatnet, Oslo

Eksterne lenker

• Les om ulike typer sagn i Norsk Folkeminnesamling

---