Setegård, gård som var bosted for en adelsfamilie, og som var innrømmet visse privilegier, særlig skatte- og tiendefrihet. Vi vet ikke med sikkerhet når det norske aristokratiet fikk innrømmet skattefrihet for sine setegårder, men det må ha skjedd etter 1277, da lendmenn og skutilsveiner fikk skattefritak for sin egen person samt to husholdsmedlemmer. De vanlige hirdmennene oppnådde det samme for seg selv og ett husholdsmedlem (se adel). En udatert retterbot fra Håkon VI’s tid (1358–80) forutsetter at riddere og andre kongsmenn har «hofgardh» (NglL III s. 205). Sammenlignet med Danmark og Sverige har likevel setegårder og setegårdsprivilegier hatt et beskjedent omfang i Norge i middelalderen. Det er først fra tiden etter reformasjonen at vi har noe større kjennskap til den norske adelens setegårder, noe som igjen har sammenheng med framveksten av adelen som en privilegert stand i 2. halvdel av 1500-tallet.
Skattefriheten skulle ennå tidlig på 1600-tallet følge personen, men var i praksis gjerne knyttet til setegårder, som en familie kunne ha flere av. I 1639 ble det så fastslått at setegårder var bare de gårder som adelsfolk bodde på, og som i minst 40 år hadde vært ansett for setegårder. Antallet setegårder er i 1639 anslått til vel 100 innenfor nåværende riksgrenser, hvorav omtrent halvparten var konsentrert til områdene rundt Oslofjorden. Fra 1682 ble året 1639 satt som kvalifikasjonsgrense, og dette var senere gjeldende regel. Etter 1800 ble skattefriheten modifisert, og etter adelsloven 1821 skulle all skattefrihet bortfalle ved daværende eiers død. I 1821 var det bare cirka 25 setegårder igjen, og blant dem en håndfull som var kommet til ved kongelig bevilling etter 1660. Tiendefriheten ble bevart ved en rekke tidligere setegårder. (J. Chr. Berg: Bidrag til Adelens Historie i Norge, Budstikken 1823.) K.J./S.I.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
