Sigurd Hallvardsson på Røyr

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Sigurd Hallvardsson på Røyr (død 1163Re i Vestfold), i sagaene ofte kalt bare Sigurd jarl, var høvding og jarl med sete i Ringsaker. I perioden fra 1157 til sin død var han Inge Krokrygg og Erling Skakkes fremste militære motstander. Sigurd støtta først Håkon Herdebrei, og deretter leda han opprørsflokken som satte kongsemnet Sigurd Markusfostre opp mot Magnus Erlingsson, og falt i slaget på Re i 1163.

Faren nevnes som Hallvard, men kalles i Orkneyinga saga Håvard. Han var hauldRøyr i Ringsaker. Det er gjort gjetninger om hans opphav, blant annet en kobling til en Håvard Gunnarsson som var inngifta i orknøyjarlenes ætt, men dette er høyst usikkert. Det man med rimelighet kan anta er at han tilhørte en stormannsætt. Det er mulig at Hallvard var av jarleætt. Sigurd nevnes som en nær slektning av Gregorius Dagsson.

Hovedkildene som nevner Sigurd jarl er Heimskringla, Fagrskinna, mens Gesta Danorum og Orkneyinga saga sper på med noen opplysninger. Han nevnes første gang da Håkon Herdebrei fikk kongsnavn i 1157, da han skal ha vært en av stormennene som tok initiativet til kongehyllinga. Om han var en av de stormennene som tidligere hadde vært involvert i stridene mellom Haraldssønnene er ukjent. Sigurd ble en av Håkons viktigste høvdinger. De samla støtte i Götaland, men mista eiendommene sine i Viken til Inge Krokrygg. Håkon forsøkte å ta kontroll i Konghelle, men dette lyktes ikke. Han dro videre til Nidaros, der han ble hylla på Øyrating. Sigurd nevnes ikke i den forbindelse, så det er ikke klart om han var med nordover, eller om han forble i sør for å forsøkte å holde kontrollen der.

I 1159 var Håkon og Sigurd sammen igjen. De kjempet mot Inges menn under Erling Skakke og Gregorius Dagsson ved Gøta elv, og led nederlag. Heimskringla gjengir en tale Sigurd skal ha holdt før slaget, hvilket indentifiserer ham som hærleder. Sigurd klarte å få forhandla fram grid for seg selv, på grunn av slektskapet med Gregorius Dagsson, og han fikk til og med tilbake noen eiendommer fra Inge. Men han brøt ikke med inge, og våren 1160 nevnes han i forbindelse med at Håkon tok seg fra Nidaros til Viken. Kort tid etter holdt det på å gå galt for dem i Marker. Gregorius fant ut at de var på Saurbø, og angrep den største gården der. Den ble satt i brann og mange omkom, men Håkon og Sigurd hadde vært på den minste gården og slapp unna. Det er sannsynlig, men ikke eksplisitt nevnt, at Sigurd var med både da Gregorius ble drept i januar 1161 og da Inge Krokrygg falt i slaget på isen kort tid etter.

Det var etter Inges fall at Sigurd fikk jarlsnavn av Håkon. Saxo hevder at dette skapte misunnelse blant andre. Han skal ha forlatt Håkon da Erling Skakke kom tilbake til Norge, og etter en tid i Sverige kom han tilbake og ble drept av Erling. Selv om det finnes støtte for påstanden om misunnelse i Heimskringla er det ingen andre kilder som nevner noe brudd mellom Sigurd og Håkon, og dette virker derfor tvilsomt. Den versjonen som gis i kongesagaene er at Håkon og Sigurd sammen flykta til Nidaros da Erling Skakke kom tilbake fra Danmark. Håkon og Erling møtte hverandre i slaget ved Sekken i 1162, og Håkon falt. Sigurd var med i dette slaget, men kom seg unna og flykta til sin frende Markus på SkogOpplanda. Markus hadde en fostersønn, Sigurd Markusfostre, som var frillesønn av Sigurd Munn, og denne omkring sju år gamle gutten ble nå kongsemne.

Sigurd jarl ble leder for opprørsflokken som hadde Sigurd Markusfostre som kongsemne. Heimskringla nevner at Sigurd jarl krevde inn skatter for kongen. Men han hadde lite land og en stor hær, så skatteinnkreving ser ut til å ha gått over i utpressing og ran. Han ble mektig upopulær blant bøndene, og det ble mange mindre strider med stormenn. Noen gikk over til Erling og fikk grid; Filippus Gyrdsson nevnes som en som fikk både grid og sine eiendommer tilbake, men som straks etter ble drept av Sigurd jarl. Den 20. februar 1163 ledet Sigurd jarl flokken i kamp mot Erling Skakke på Re i Vestfold. I slaget falt Sigurd, og kampen var dermed i realiteten over for opprørsflokken. Både Markus og Sigurd Markusfostre ble kort tid senere tatt til fange og henretta.

Kilder