Skjærvasaga
Skjærvasaga i Skedsmo var i drift helt fram til 1927, mens de aller fleste sagene ved Sagelva la ned driften kort etter at dampsagene i Lillestrøm kom i gang fra 1859 og årene etter. Det var Strømmen Trævarefabrik som eide saga de siste tiårene, og de tok da bare imot litt bondeskur, det vil si små partier tømmer fra bøndene omkring. Foruten eierne av tømmeret var det bare to sagmestere. Den ene het Ola Oksefjellet, den andre het Martinsen og bodde på Volla i Lillestrøm.
I mange år var det to oppgangssager på Skjærvasaga, men rundt 1900 ble det den ene av dem erstattet med en sirkelsag. Skjærvasaga eide en slepebåt som dro tømmer fra Nittedal til Skjærva, den ble bare kalt Skjærvadamperen. I den krappe elvesvingen ved Nøkleberget nær stedet der Solvangen ligger i 2010 var det ofte problemer med å holde soppene med tømmer klar av land. Ekstramannskap med tømmerhaker måtte derfor bistå for å få tømmerslepet trygt igjennom passasjen. For å få tømmeret lett inn i saga var det bygd en kjerrat som dro stokkene opp til saga.
Skjærvasaga mottok også tømmer fra et tømmerslepp rett nedenfor sagmesterboligen Taarnet. Tømmeret ble derfra ledet videre ned til saga. Forbi dammene var det anlagt tømmerrenne.
Synnøve Claesson forteller at de som barn moret seg med å sitte på når bøndene fra Lørenskog kom kjørende med hest og slede gjennom Strømmen for å levere tømmer til Skjærvasaga. Hjem igjen måtte de som regel gå, men snart kom det en ny slede de fikk sitte på med. Synnøve må kunne kalles en rotekte strømling: Faren Alfred Johansen stammet fra Brynildsbakken og moren Gina Henriette fra sagmesterboligen Stubberud.
Muntlige kilder
- Trygve Antonsen fortalte før sin død til Kristian Lieungh (1916- )
- Synnøve Claesson (1913- )