Skog på Eiker

Skogen på Eiker består i stor grad av barskog, hovedsaklig gran og furu, men også en god del lauvskog. Einer er ganske utbredt, mens barlind er sjelden. De vanligste lauvtrærne er bjørk, gråor og osp. Svartor er mindre vanlig. Dessuten forekommer alm, lind, ask, lønn, eik, hegg, rogn, mens asald og bøk er svært sjeldne. Moreller og epler vokser også vilt enkelte steder.

De sentrale delene av bygda, langs Drammenselva og Eikeren, er omgitt av skog. Det er dermed flere stor, sammenhengende skogområder på Eiker:

• I nord og øst ligger Finnemarka, som strekker seg inn i nabokommunene Modum og Lier.
• I nordvest ligger et sammenhengende skogsområde fra Bingen i nord over Holtefjell og videre sørover mot Lurdalen. Disse skogene fortsetter over til Nummedal.
• I sørvest strekker skogene vest for Eikeren seg inn i Sandsvær.
• I sørøst er det et større skogområde mellom Eikeren og Drammensdalen, som i øst strekker seg inn i Skoger.

Skogen har helt siden førhistorisk vært en viktig ressurs, blant annet som tømmer til bygninger og skip og til brensel. Skogen har vært utnyttet som beitemark og til jakt, fiske og sanking. Den har vært grunnlaget for trelasthandel og sagbruksdrift, og som setteved og råstoff for kull var den også en viktig ressurs for bergverksnæringen og annen industri. I moderne tid har den vært en del av grunnlaget for den lokale treforedlingsindustrien.

I lange perioder har skogene på Eiker vært overbeskattet, og helt siden 1600-tallet har det vært ulike former for restriksjoner på utnyttelsen av skogen.

Fram til 1700-tallet var skogene på Eiker sameie mellom flere gårder og gårdsbruk, slik at hvert bruk hadde bestemte rettigheter til å utnytte de ulike ressursene. Også husmenn som bodde på skogplasser kunne ha slike rettigheter, blant annet til brensel og gjerdefang. Det har vært mange tilfeller av tvister og rettssaker om grenser og rettigheter i skogene.

Kilder

• Johnsen, Nils: Eker. Træk av en storbygds saga (1914)