Stamsås (gard i Rakkestad)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Stamsås
Alt. navn: Stamsaas
Sokn: Degernes
Fylke: Viken
Kommune: Rakkestad
Gnr.: 145

Stamsås er en navnegard i Degernes sogn i Rakkestad kommune. Gardsnummer 145, gammalt matrikkelnummer opprinnelig 149(148), så 151 og 208, fra 1838 løpenummer 220-221. Navnet kom i følge Rygh av stafn 'åsframspring' eller helst stamm, 'demning, dam'. Garden var en gammal fullgard på 4 huders landskyld. Omkring 1650 het det at bonden her var en av velbyrdige Hans Mogensens ukedagsbønder i prestegjeldet. Gardens offentlige avgifter var altså til en viss grad privatisert inn under adelsmannens setegard. Seinere ble gardbrukerne her sjøleiere.

I 1723 var garden eid av brukerne sjøl, de to gardbrukerfamiliene til Anders Hansen og Pål Andersen. De hadde skog til gjerdefang og ved, samt en felles seter. Jordvegen var lettdrevet og lå solvendt til. Her sådde de 1 tønne blandkorn, 13 tønner havre, 1 setting erter og 2 settinger lin og hamp, de slo 40 lass høy og holdt tre hester, 12 kyr og 14 sauer. De to brukene var til sammen taksert til en landskyld på 4 huder.

Stamsåsødegarden ble fradelt med 1 hud på 1700-tallet. Gardsnavnet antyder at det var en del av Stamsås som hadde vært klart avgrenset i marka, og det ble oppfatta som en det som hadde vært en sjølstendig gard som lenge var blitt brukt som underbruk under Stamsås. Før 1838 ble Stamsås delt i et nordre og et søndre bruk på 15 lispund hver, og det nordre tok opp i seg Stamsåsødegarden på 10 lispund.

Stamsås

Anders Hansen (ca. 1677-1744) var trolig gift to ganger, muligens først med Ingeborg Jensdatter (ca. 1680-1737) som døde på Stamsås. Den første runden med barn inneholdt Hans, og slutta med Bertel 1725. Så fikk Anders i ekteskap med Jørunn Olsdatter barna Ingeborg 1738, Ole 1741, Mathias 1744. Sønnen Hans fikk blant annet dattera Anne (1746-1747).

Av en serie pantebrev fra åra 1739-44 framgår det at Anders Hansen mot slutten av 30-åra hadde overlatt deler av sitt bruk til sønnen Hans Andersen, gift med Gunvor Kjulsdatter. Hans pantsatte i de vanskelige åra stadig deler av sitt bruk: I februar 1739 3 1/2 kalvskinn landskyld med byksel for gjeld til Hans Nilsen "Krougerud" på 20 rd, 6 kalvskinn til Nils Hansen Titterud for 50 rd i 1741, og 2 19/22 kalvskinn for 22 rd året etter. I 1742 var gamlefar sjøl nødt til å sette seg i gjeld, Anders Hansen pantsatte 1 hud og 6 3/4 kalvskinn til Karsten Tank i Halden for 95 rd. To år seinere var Anders død, og i skifteoppgjøret stod familiens framtid på spill. 27. oktober ble skiftet avsluttet, og sønnen Hans sikret seg bruket hvor stemora og de små halvsøsknene bodde. Han gjorde opp gjelda ved å selge 9 skinn og 1 1/2 kvartskinn til Brynjul Svendsen Vatvet for 75 rd og sikret seg samtidig et like stort lån med tilsvarende sikkerhet.

Vi veit ikke hvordan det gikk med noen av de to familiene, og ved midten av århundret ser det meste av garden ut til å være havnet på nye hender. Nevnte Brynjul Svendsen (ca. 1708-1749) døde på Stamsås.

Stamsåsplassen/Stamsåsødegarden

Sjøl om Pål Andersen (ca. 1678-1740) var å regne som eier og bruker på Stamsås i 1723-matrikkelen, ble han og familien lokalisert til "Stamsåsplassen" i kirkeboka. Det viser at familien hadde sittet med en mindre del av garden. I pantematerialet er denne parten kalt Stamsåsødegarden ("Stamsaasødegarden" 1739), Ødegarden av Stamsås. Pål var trolig gift med Jørunn Andersdatter (1694-1742) som døde på plassen i 1742. Han hadde blant annet barna Peder og Kirsti (ca 1724-1733).

Peder Pålsen hadde i 1739 overtatt plassen fra faren. Han og kona hadde blant annet sønnen Pål (f og d 1744). Han pantsatte i 1739 6 skinn til Helge Eriksen Nakkim for 40 rd. I 1741 pantsatte han 7 1/2 lispund tunge for 99 rd. Dette tilsvarte 9 kalvskinn, og er eneste gang vi hører om kornskyld for denne eiendommen. Seinere er den omtalt med kun 1 hud (12 kalvskinn).

Anders Pedersen var bruker her i 1755 med odels- og åsetesrett. Det betød at han eller hans kone var i familie med de tidligere brukerne. I 1757 omtales han som eier og bruker av Pålsrud.

Kilder og litteratur