Thorleiv Olavsson
Thorleiv Olavsson (født omkring 1400, død 2. september 1455 i Bergen) var biskop av Bjørgvin og medlem av Riksrådet fra 1450 til sin død. Under et opprør blant tyskerne i Bergen ble han og høvedsmannen på Bergenhus, Olav Nilsson drept.
Vi vet ikke hvor og nøyaktig når han ble født, og om foreldrene vet vi bare at faren må ha hett Olav.
Første spor etter ham i kildene er som prost ved Apostelkirken i Bergen i 1434. Kort tid etter dette begynte han, som en av få nordmenn på denne tida, på en kirkelig karriere utafor Norge. Erik av Pommern ville ha ham som erkebiskop i Uppsala - Norge, Sverige og Danmark var på det tidspunkt forent under felles konge. Domkapitlet i Uppsala var ikke enig i dette, og ville selv velge ny erkebiskop. Dette var en tid med store spenninger på det kirkepolitiske feltet, og slike strider mellom konge og domkapittel ble svært vanlige. Kongen løste saken ved å fremme en annen kandidat, den danskfødte biskopen Arend Klementsson av Bjørgvin. Han ble innsatt, men døde etter kort tid. På det tidspunktet var Thorleiv i Uppsala, men et opprør leda av Engelbrekt Engelbrektsson førte til at han ikke kunne innta erkesetet. De neste årene ser det ut til at han oppholdt seg nær kongen, og var hans representant i enkelte sammenhenger. Blant annet var han med på forliksmøtet mellom Amund Sigurdsson Bolt og riksrådet i Oslo i februar 1437.
Kongen fikk i 1438 innsatt Thorleiv som biskop i Viborg på Jylland. Erkebiskopen i Lund, som de danske bispedømmene sorterte under ettersom Lund den gang var en dansk by, søkte Baselkonsilet om at Thorleiv kunne få bytte plass med biskop Jens Jakobssøn Blik av Oslo. Årsaken var at utenlandske biskoper ikke var særlig populære verken i Norge eller i Danmark, og ved å bytte plass kunne man løse dette problemet. Men han fikk ikke medhold i denne planen.
Som biskop var Thorleiv lojal mot kong Erik, og han ser ut til å ha vært et viktig bindeledd mellom konge og riksråd. Da riksrådet nekta å fornye troskap til kongen i 1439, var Thorleiv ikke til stede, så han fikk ikke påvirka den prosessen. Etter at Christoffer av Bayern ble konge av Danmark i 1440 forble han lojal mot kongen - han var nok en kongens mann, og ikke spesifikt Eriks mann. Dette fortsatte under Christian I, som ble konge av Danmark i 1448. I 1450 var Thorleiv med på kongens norgesreise, og han deltok under kroninga i Nidarosdomen det året, da Christian formelt ble konge av Norge. Han var også i Bergen dette året, under inngåelsen av Bergenstraktaten som formaliserte statsforbundet mellom Danmark og Norge. Bjørgvin bispesete var da vakant, og det var nok i forbindelse med Thorleivs innsats for kongen at han ble utpekt til biskop i 1450.
Thorleiv fortsatte å være kongens mann. I striden om erkesetet i Nidaros bidro han til at Henrik Kalteisen måtte legge ut på den lange ferden mot Roma. Selv om Kalteisen formelt var erkebiskop til 1458, kom han aldri tilbake til Nidaros. Thorleiv knytta seg også tett opp mot kongens høvedsmann på Bergenhus, Olav Nilsson. De hadde begge bakgrunn fra kretsen rundt Erik av Pommern, og var begge svært lojale mot kongen. Olav Nilsson hadde som en av sine viktigste anliggender å begrense hansaens makt, og han drev i den forbindelse kapervirksomhet mot tyske skip - en form for legalisert sjørøveri. Trolig oppholdt Thorleiv og Olav seg sammen på Elfsborg festning sommeren 1454, mens kaperfarten var på sitt sterkeste.
Sommeren 1454 kom Christian I med en forordning som skapte problemer for Olav Nilsson. Han innførte fredløshet for sjørøvere, og dette ramma også kaperfarten. Dermed kunne hanseatene gå hardt til verks, selv mot kongens mann, og Olav og Thorleiv framstår ikke lenger som fullstendig lojale overfor kongen og hans politikk. Olav ga seg allikevel ikke, og den 2. september 1455 brøt det ut opprør i Bergen. Olav og Thorleiv søkte tilflukt i Munkeliv kloster, men tyskerne trengte seg inn der og drepte begge to. Også omkring seksti andre ble drept. Selv om en biskop og en høvedsmann var drept, valgte Christian I å ikke rettsforfølge saken - utenrikspolitikken overfor hansaen fikk gå foran. Dette forble lenge et sårt punkt i forholdet mellom Norge og Danmark, og så lenge etter som i 1483 ble Hans av Brandenburg pålagt å kreve rettferdighet for deres arvinger.
Litteratur og kilder
- Bjørgvin bispestol. Utg. Universitetsforlaget. 1968. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Njåstad, Magne: Torleiv Olavsson i Norsk biografisk leksikon.