«Tirpitz»
«Tirpitz» var et av de største slagskipene i den tyske Kriegsmarine under andre verdenskrig. Det ble i 1942 utstasjonert i Norge, der det utgjorde en alvorlig trussel mot konvoifarten over Nord-Atlanteren, og spesielt for rutene til Murmansk. Skipet ble senka av britiske bombefly ved Håkøya utafor Tromsø den 12. november 1944. Vraket ble hogd opp etter krigen, og man finner panserstål og annet fra skipet en rekke steder i landet. Det ligger også betydelige vrakrester ved Håkøya, og disse ble sammen med vraket av «Blücher» midlertidig freda i 2014. I Kåfjord i Alta finner man Tirpitz Museum.
Skipet
Skipet fikk navn etter marineminister og storadmiral Alfred Freiherr von Tirpitz (1849–1930). Kjølstrekking fant sted på marineverftet i Wilhelmshaven den 2. november 1936, og skipet ble sjøsatt 1. april 1939. Det gjensto mye arbeid, og først den 25. februar 1941 var hun operativ.
«Tirpitz» var 251 meter lang, 36 meter bred og hadde dypgang på 8,7 meter. Deplasement var 42 900 tonn, eller 52 600 tonn med full last. Dampturbinene kunne yte omkring 150 000 hestekrefter, noe som ga en toppfart på 30,8 knop. Optimal marsjfart var på 15 knop, og hun hadde da en rekkeviddfe på 6100 nautiske mil. Skipet var i Bismarck-klassen, med «Bismarck» som søsterskip. Pansringa var på opp til 315 mm. Bestykninga var på åtte 38 cm kanoner fordelt på fire tårn, tolv 15 cm kanoner fordelt på seks tårn, seksten 10,5 cm kanoner, seksten 37 mm kanoner, 58 20mm maskinkanoner og åtte 50,3 cm torpedorør. Skipet hadde også med seg fire fly av typen Arado Ar 196A-3, fordelt på to katapulter. Besetningen var på 2608 mann.
Til Norge
«Tirpitz» og «Bismarck» ble satt inn mot konvoifarten i Nord-Atlanteren, og med sin enorme bestykning utgjorde de en stor trussel mot denne. Begge skip oppholdt seg jevnlig i norsk farvann. I mai 1941 klarte britene å spore opp «Bismarck», som ble senka under sitt første og siste tokt. Dette var ikke bare et enormt tap i form av materiell og mannskap – mer enn 2000 mann omkom – men også et stort prestisjetap for tyskerne. Det førte til at man ble langt mer forsiktige med å ha «Tirpitz» i operativ tjeneste; bare nærværet av det enorme slagskipet var nok til å skremme konvoiene, og ved å være svært forsiktige med å avsløre nøyaktig hvor det befant seg ble det brukt mer som en form for psykologisk krigføring enn som muskelkraft.
Mot slutten av 1941 var det flere raid på norskekysten, ikke minst Måløyraidet. Dette overbeviste Hitler om at norskekysten måtte befestes bedre, og «Tirpitz» ble sendt nordover. Under overfarten hadde skipet fullstendig radiotaushet, noe som førte til at britene ikke fant ut hvor hun var.
Norsk motstandsbevegelse involveres
Den 17. januar 1942 fikk Theta-gruppen i Bergen vite at «Tirpitz» lå i Åsenfjorden i Trøndelag. Motstandsgruppa, som drev etterretningsarbeid, hadde en radiosender hos Dahms Elektriske i Strandgaten 18. Strømrasjonering og dårlige sendeforhold førte til at de først den 23. januar klarte å få orientert London. Oscar Torp brakte meldinga videre til Londonregjeringa, og derfra gikk den videre til britiske myndigheter. Winston Churchill mente at å senke «Tirpitz» ville være sjøkrigens største bedrift. Selv om skipet ikke gikk ut i kamp, bidro det til å lamme den britiske marinen, og bandt opp store ressurser.
Royal Air Force klarte i løpet av kort tid å få tatt bilder av «Tirpitz» i Åsenfjorden. Etter dette ble radiotausheten brutt, og siden britene hadde klart å knekke det tyske kodesystemet kunne de deretter følge skipet. Dette førte også til at man kunne kommunisere med motstandsgrupper for å få tak i mer nøyaktig informasjon om forholdene på stedet skipet befant seg. Det ble flytta inn i Fættenfjorden, som er en sidefjord til Åsenfjorden. Britene forsøkte å senke det, men lyktes ikke med noen av flyangrepene. Flere fly ble skutt ned, blant annet et Halifax som styrta i fjorden ved Malvik. Vraket av dette ble påvist i 2014.
Nordover
De allierte konvoiene til Murmansk var svært viktige for å holde den sovjetiske krigsmaskinen i gang. De hadde mannskapene, men mangla utstyr, ammunisjon og andre forsyninger. Det at «Tirpitz» lå ved norskekysten skremte konvoiene, og ved minst ett tilfelle ble en konvoi brutt opp, og eskorteskipene forlot frakteskipene, fordi man trodde at «Tirpitz» var på vei mot dem. Det fikk katastrofale følger, for uten eskorte ble skipene fritt vilt for tyske ubåter.
Fra våren 1943 hadde «Tirpitz» base i Kåfjorden i Alta kommune. Motstandsbevegelsen var orientert om hvor viktig det var å skaffe opplysninger om skikpet, og fra Porsa sendte Rolf Storvik og Tryggve Suklæt melding over sin radio om bevegelsene i fjorden. Torstein Raaby ble sendt til Alta med mer radioutstyr i september 1943, og stasjonen «Ida» ble etablert. 2. juledag 1943 ble et annet tysk skip, «Scharnhorst», senka i Barentshavet. Også det hadde base i Kåfjorden. Ved nyttårstider 1943 ble det utført arbeid på «Tirpitz», som dermed ikke var kampklar. Dovjetiske fly angrep, men klarte ikke å forårsake store skader. Allerede i mars 1944 gikk skipet igjen for egen maskin og var kampklart. Den 3. april 1944 kom et større britisk angrep. 38 Barracuda-fly med støtte fra 150 jagerfly kom inn over Kåfjorden. De traff med minst tre bomber, men ingen av dem slo hull i skroget. Det ble allikevel betydelige skader på skipet. To agenter fra SIS, Knut Moe og Anton Arild ble sluppet i fallskjerm i Alta for å rapportere om skipet. Den 15. september ble det igjen utført et britisk bombeangrep, Operasjon Paravene. Den 15. oktober klarte «Tirpitz» å gå for egen maskin til Tromsø, og dagen etter ble hun slept til Håkøya.
Senkningen
Selv om skipet klarte å gå for egen maskin, gjensto det fortsatt mye å reparere etter angrepene i april og september. Det ble lagt sand og stein under skipet for å unngå senkning eller kantring. Britene var rett nok fornøyd med at skipet lå i opplag, men det var ikke en varig løsning. Den 12. november kom et nytt angrep, Operasjon Catechism, som skulle gjøre slutt på «Tirpitz». 32 Avro Lancaster tunge bombefly tok av fra Lossiemouth i Skottland kl. 2 på natta. De fløy over svensk luftrom og kom ut Balsfjorden, en retning tyskerne ikke venta et angrep fra. De slapp 29 bomber av typen Tallboy. Disse var laget for å trenge inn før de eksploderte, og de lagde også en voldsom trykkbølge. En Tallboy hadde forårsaka store skader den 15. september, men det var altså ikke nok. Den 12. november ble «Tirpitz» truffet direkte av to slike bomber, mens fire havna i vannet tett ved skipet. Disse lagde en så kraftig trykkbølge at skipet kantra, til tross for de tyske tiltakene for å forhindre nettopp det.
916 mann på skipet omkom, mens 807 ble berga i land. 87 av de som ble redda måtte hentes ut ved å skjære hull i skipssida.
Etter senkninga av «Tirpitz» ble major Heinrich Erler, et tysk flygeress som var stasjonert på Bardufoss, stilt for krigsrett i Oslo. Årsaken til dette var at man mente at hans avdeling, som hadde ansvar for flybeskyttelse av skipet, hadde svikta. Han ble dømt til tre års fengsel for feighet. Det viste seg i løpet av vinteren at hans mannskap på Bardufoss ikke hadde fått vite at «Tirpitz» var flytta til Håkøya. Dette skyldtes et vanlig problem, nemlig dårlig kommunikasjon mellom Kriegsmarine og Luftwaffe.
Minner om «Tirpitz»
Opphogginga av vraket tok over ti år, og fortsatt ligger det en god del rester igjen ved Håkøya; som nevnt ble de freda i 2014. Kontrakta ble gitt til Høvding Skipsopphugging, som betalte staten 120 000 for vraket etter krigens slutt. At tyskerne selv i svært liten grad fikk henta ut noe skyldtes at de da skipet ble senka var i gang med Tvangsevakueringa av Finnmark og Nord-Troms.
Tirpitz Museum i Kåfjord har en stor samling av bilder av og gjenstander fra skipet. Ved museet står en bauta av altaskifer på en sokkel laget av en 12,5 cm tykk panserplate fra skipet. Den måler 120 x 120 cm, og veier hele 1400 kg.
En av de største kjøperne av stål fra «Tirpitz» var Oslo kommune, som kjøpte inn mange panserstålplater. Disse blir per 2019 fortsatt brukt til som midlertidig gatedekke under veiarbeid. Selv etter mer enn et halvt århundre med hyppig bruk er det knapt noen synlig slitasje på dem.
En dekkstank fra «Tirpitz» ble i 2003 montert som rør for Daleelvas utløp i Kvæfjord.
Ankerkjettingene fra «Tirpitz» havna på Røros, der de nå henger ved trappene til Bergmannshallen i Olavsgruva.
På Sjursnes i Ullfjord ble det i 1967 funnet en ueksplodert granat fra «Tirpitz». Det er en 38 cm granat på 800 kg, som skal ha blitt avfyrt under et britisk angrep 29. oktober 1944. Den ble uskadeliggjort, og så satt opp som minnesmerke, kjent som Tirpitz-granaten på Sjursnes.
Rundt stedene hvor skipet lå, kunne man i ettertid konstatere at furutrær hadde fått sterkt hemma vekst. Dette skyldtes utslipp av gasser som skulle forårsake dårligere sikt for allierte fly.