Torgersen-saken

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Torgersen-saken, opprinnelig kalt Skippergata-saken, var saken som starta med drapet på den seksten år gamle Rigmor Johnsen i Skippergata 6B i Oslo den 7. desember 1957, og som førte til at Fredrik Fasting Torgersen i 1958 ble dømt til 21 års fengsel og ti års sikring for overlagt drap. Torgersen hevda hele tida å være uskyldig, og forsøk på å få gjenopptatt saken ble hele seks ganger avvist av domtoler og Gjenopptakelseskommisjonen før hans død i 2015. Etter hans død har den blitt begjært gjenopptatt enda en gang, i 2017. Også den siste begjæringen, den tiende behandling av saken, ble avvist i oktober 2018.

Drapet

Klokka 01.25 den 7. desember 1957 ble det meldt om en ulmebrann i Skippergata 6B. Da brannvesenet kom til stedet fant de Rigmor Johnsens lik under en sofa, noen planker og et juletre som var lagt over henne og forsøkt påtent. Hun hadde en skade i hodet, kvelningsmerker og tegn til forsøk på voldtekt. Det var også et kraftig bitemerke i venstre bryst. Rettsmedisinerne fastslo omkring klokka 02.30 at døden hadde inntruffet omkring en time tidligere, altså kort tid før brannen ble meldt.

Fredrik Fasting Torgersen hadde klokka 00.58 blitt anholdt ved Østbanestasjonen der han var unnvikende i møte med en politipatrulje. Han ble anholdt for mistanke om sykkeltyveri, men at den var lånt av en nevø. Han forsøkte å flykte fra politiet, og ble innhenta. Torgersen hadde rulleblad: I 1952 fikk han dom på seks måneders betinga fengsel for vold mot politiet, legemsfornærmelse og tyveri. I 1954 ble han bøtelagt etter å ha slått ned en mann. Samme år ble han også dømt til seks måneders fengsel for innbrudd i likkjelleren på et sykehjem; også her nektet han til tross for å ha blitt arrestert på stedet etter en rekke innbrudd medførte til at politiet la en felle. Dommen ble gjort betinga gjennom benåding. Den alvorligste dommen før Skippergata-saken kom i 1955, da han ble dømt til tre års fengsel og fem års sikring for voldtekstforsøk mot «fru K» på Løkken i juni 1954. Aktor i den saken var Lauritz Dorenfeldt, som Torgersen skulle møte igjen i Skippergata-saken. Han hadde blitt løslatt på prøve etter å ha sonet to år av denne dommen.

Torgersen ble innbrakt til Victoria terrasse, der det i løpet av natta ble klart at han var mistenkt for drapet. Påtalemyndigheten mente at han fulgte etter jenta og overfalt henne omkring klokka 23.30. Han skal så ha forsøkt å skjule forbrytelsen, men mangla fyrstikker. Derfor tok han drosje hjem til Tore Hunds vei 24 på Lille Tøyen, skifta klær og syklet tilbake til åstedet der han tente på. Han ble så anholdt på vei vekk fra åstedet, før det ble slått drapsalarm.

Torgersens forklaring på sine bevegelser endret seg i løpet av første avhør og senere. Han hevdet i retten at han traff ei kvinne, som het Gerd. Hun ble med til leiligheten hvor han bodde sammen med mora og to brødre. De var der fra omkring 23.30 til 00.30 og spilte musikk. Så skifta han klær, og sykla med Gerd til krysset Akersgata/Prinsens gate, der de skilte lag. Han fulgte så Prinsens gate ned mot Østbanestasjonen, og ble pågrepet i Havnegata. Mor og søster bekreftet historien, uten at de hadde sett Gerd, men alibiet ble motbevist i et vitnemål fra en nabo som så Torgersen passere i Torggata og ta en taxi fra Youngstorget. Tidspunkt og observasjon stemte bedre med aktors påstand.

Mye innsats er lagt i å motbevise aktors sak, men i tillegg til vitner var det tekniske bevis som ikke talte i Torgersens favør.

Den største svakheten i Torgersens forklaring er at det ikke lot seg gjøre å spore opp Gerd, som han hevda å ikke kjenne etternavnet på. I et forsøk på å styrke sin forklaring løy også Torgersen i retten, og på et tidspunkt da rettsaken gikk dårlig angrep han et vitne.

Dom i saken falt den 16. juni 1958. Påtalemyndighetens framstilling ble lagt til grunn. Straffen på 21 års fengsel og ti års sikring var den strengeste straffen som var mulig da. Han sona straffen fram til prøveløslatelse den 29. januar 1974, en soningstid på seksten og et halvt år. I 1971 ble han dømt for overfall på en fengselsbetjent, og det påvirket soningsforholdene.

Forsøk på gjenopptakelse

Saken ble søkt gjenopptatt første gang i 1958, men Torgersen trakk da saken. I 1973 forsøkte han for andre gang, et forsøk som ble avvist av Eidsivating lagmannsrett i 1975 og av Høyesteretts kjæremålsutvalg i 1976. I mellomtida, i 1974, var Torgersen som nevnt løslatt. I 1997 kom neste forsøk, som ble avvist av Borgarting lagmannsrett i 2000 og av Høyesteretts kjæremålsutvalg i 2001. Den første søknaden til Gjenopptakelseskommisjonen ble sendt i 2004 og avvist i 2006, og den neste ble sendt i 2007 og avvist i 2010. Da han søkte i 2015 avslo kommisjonen å behandle søknaden. Torgersen døde den 18. juni 2015. En ny søknad om gjenopptakelse ble sendt inn 27. juni 2017, og avvist oktober 2018.

Jens Bjørneboe begynte tidlig i 1970-åra å engasjere seg, og i 1973 ga han ut skuespillet Tilfellet Torgersen, der handlingen forsøker å dekke hele rettssaken på en time. Her argumenterte Bjørneboe for at det ikke var Torgersen som hadde drept Rigmor Johnsen. Etter at skuespillet kom ut ble det samla inn 5000 underskrifter som støtte gjenopptakelse av saken, og Torgersens advokat Tor Erling Staff leverte inn en begjæring om ny behandling.

Samme år som Bjørneboe kom med sitt forsvar for Torgersen, ga journalist Michael Grundt Spang ut boka Torgersensaken, der han konkluderte med at Torgersen var skyldig. Han fikk låne saksdokumentene og var dessuten tilstede i retten. Han gjennomgikk saken, og siste halvdel av boken kan sies å være et karakterdrap av Bjørneboe. Det ledet til at Bjørneboes fetter, forfatter André Bjerke

I 1990-åra ble det igjen interesse for saken. Fredrik Fasting Torgersen hadde da lenge vært fri, men var fortsatt opptatt av å hevde sin uskyld. Mediestudenten Camilla Juell Eide tok for seg saken, og skrev boka «…aldri mer slippes løs…» sammen med advokat Erling Moss. De argumenterte for at Torgersen var uskyldig dømt. Begjæringen om gjenopptakelse som ble levert i 1997 var en følge av denne boka, og den ble som nevnt avvist i 2001.

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker begynte sitt arbeid 1. januar 2004, og Torgersen leverte en begjæring dit. Han fikk støtte i Ståle Eskelands bevisutredning Bevisene i Torgersensaken, der konklusjonen var at det ikke finnes bevis som knytter Torgersen til drapet. Oslo statsadvokatembeter ved Anne M. Katteland uttalte i desember 2004 at de var mot gjenopptakelse. Erling Moss og Ståle Eskeland gikk til motangrep, og krevde en offentlig høring om de tekniske bevisene. Denne ble gjennomført i mars 2006, og endte med at kommisjonen avviste saken.

Bevisene

Det ble under rettssaken i 1958 i tillegg til vitner, sakkyndige som uttalte seg om tekniske bevis som aktoratet mente knyttet Torgersen til drapet, blant annet: Bitemerket, barnåler og avføring.

Det viktigste var bitemerket på offerets venstre bryst. To tekniske sakkyndige, [[Ferdinand Strøm og professor Varhaug fra Norges Tannlegehøyskole, konkluderte med at det var fullt samsvar mellom Torgersens tenner og bitemerket. Det har senere kommet fram at de to ekspertene var uenige om hvilke tenner det var som hadde avsatt merket, men begge var enig at Torgersen satt bitemerke.

Gjennom åra har fem rettsoppnevnte sakkyndige uttalt at det er stor grad av sannsynlighet for at det var Torgersen som avsatte bitemerket. Privat oppnevnte sakkyndige har konkludert med at han kunne utelukkes; fra påtalemyndighetens side er deres konklusjon avvist. Uenigheten har gjentatt seg under alle nye gjennomganger av saken.

Når det gjelder barnålbeviset var dette fem barnåler fra gran som ble funnet i den venstre buksenbretten til Torgersen, samt én barnål i høyre buksebrett og én i innerlomma. De sakkyndige under rettssaken i 1958 hevda at det var samsvar mellom disse og barnålene på juletreet som lå over Rigmor Johnsens lik, og at det dreide seg om en sjelden type gran.

Torgersen forklarte helt på slutten av rettsforhandlingene barnålene med at de måtte ha ligget i dressen fra før; han hadde kjøpt den av en medfange under soning av forrige dom. Denne fangen, Støleggen, hadde hatt den på seg under et rømningsforsøk i Sverige, og hadde derfor gått i skogen med den. På tidspunkt for forklaring var han ikke tilgjengelig. Aktor protesterte ikke mot forklaring, da deres poeng var at barnåler samsvarte med de som var på åstedet, og de anså det nye innspill som forsøk på å utsette rettsforhandlingene. Dressen var den Torgersen brukte drapsnatten, den ble beslaglagt hjemme hos Torgersen noen dager senere, rengjort. Senere beslagla politiet skoene til Torgersen, og disse sto i vann.

Avføringsbeviset dreide seg om funn av avføring på Torgersens venstre sko, på en fyrstikkeske og i venstre bukselomme. Det ble i 1958 konkludert med at avføringa kom fra offeret; ved kvelning er det vanlig at kroppen tømmer seg. Under gjennomgang av beviset i 2006 ble det påstått fra forsvaret at det trolig dreide seg om avføring fra et dyr. Det opprinnelige bevismaterialet var ikke tilgjengelig. Gjenopptakelseskommisjonen mente at forsvarets analyser var spekulative. De mente også at det var uinteressant om den var fra menneske eller dyr, ettersom det uansett var sammentreff mellom avføring funnet på Torgersen og avføring funnet på åstedet.

Andre bevis var fyrstikkbeviset. Politiet arresterte Torgersen med en allerede nevnt fyrstikkeske, og mengden fyrstikker i esken samsvarte godt med antall funnet på åstedet, dersom han tok med en ny eske hjemmefra og tente brannen.

Noen tekniske spor som ikke ble lagt fram i retten kunne ikke knyttes til Torgersen på tidspunktet. Klær og sko var vasket, og mengden smuss på disse var ikke tilstrekkelig til å koble han til åstedet. Blant bevisene ble det funnet korte blonde hår på Rigmor Johnsens kåpe. Torgersen hevda at han avla hårprøve i 1958, og Eskeland sannsynliggjorde i sin bevisvurdering at det hadde skjedd bevisinnhenting. Blant annet er hårstrå på åstedet nevnt i boken til Grundt (1972). Hårmaterialet fantes fortsatt i beviseskene når statsadvokaten beordret gjennomgang og katalogisering av bevisene i 1999. Under forsøkene på gjenopptakelse ville ikke Torgersen avgi ny hårprøve med den begrunnelse at han frykta at de prøvene påtalemyndigheten satt på ikke var hår fra offerets kåpe, men hans hårprøve fra 1958. Han nektet derfor DNA-testing.

Blodflekker på Torgersens klær er også et tema. Det ble funnet noen mindre spor etter blod. Både Johnsen og Torgersen, og omkring halvparten av Norges befolkning, har blodtype A. Fra forsvarets side ble det påpekt at tatt i betraktning såret i offets hode skulle man forventet å finne betydlig mer blod på klærne.

I 2006 skrev ti forskere et brev til Gjenopptakelseskommisjonen der de konkluderte med at bevisene ikke underbygger Torgersens skyld. I juni 2008, etter at kommisjonen hadde avvist saken, signerte så 279 forskere innen medisin og naturvitenskap et brev til justisminister Knut Storberget, der de uttrykte sterk bekymring over rettssikkerheten som følge av kommisjonens behandling av saken.

Siste ord?

Om saken er det idag bare en ting å si, og det er at Fredrik Fasting Torgersen døde i 2015, 80 år gammel. Rigmor Johnsen døde i 1957, 16 år gammel.

Litteratur

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Torgersen-saken&oldid=1267143»