Vålerengen hovedgård

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Vålerengen hovedgård
Vålerengen hovedgård 2012.jpg
Våningshuset etter ombygging 1870
Foto: Stig Rune Pedersen (2012).
Alt. navn: Vålen, i middelalderen: Volin eller Valin
Først nevnt: 1240
Sted: Vålerenga
Kommune: Oslo
Areal: 200 dekar (oppr.)
Type: Herregård, prestegård, matrikkelgård
Adresse: Hjaltlandsgata 1
Postnummer: 0658

Vålerengen hovedgård (offisiell skrivemåte) ligger ved siden av Vålerenga kirke i Oslo.

Navnet kommer av et forsvunnet gårdsnavn Vålen som er av norrøn avstamning, fra Válin. Siste leddet er -vin (eng), mens første leddet kanskje kommer av váll («avbrent mark»).

Utdypende artikkel: Volin (gård i Oslo)

I skriftlige kilder omtales gården for første gang i 1240, og i 1270 fastslo Magnus Lagabøtes bylov at bygrensen var ved grinden til Vålen. Gården tilhørte både før og etter reformasjonen Oslo bispestol. Etter bybrannen i Oslo 1624 ble gården jordvei beskåret da en del areal ble lagt til Oslo ladegård.

Biskop Jens Nielssøn skapte seg et landsted på Vålen, og diktet om det. "Hic ubi Wollini campos citus irrigat amnis ...":

Her hvor den ilende bekk vanner / Vålens marker / og de fruktbare akrene utenfor / byen, / og hvor den uten å stanse går / gjennom Oslos mure / kan vandreren komme fra øst / fra bakketoppen se de befestede / tårnene, / der hvor solen dukker ned i de / vestlige vanne, / og fjernt borte ser han en rødgyllen stjerne.[1]

Det er ikke nevnt beboere på garden i 1801, og stedet finnes ikke kartfestet før på 1800-tallet. Før 1850 er garden gjerne angitt på kart under navnet "Vaaler" (mens nabohusene ved Strømsveien kalles "Bøler").

En del av det tidligere gårdsområdet ble av bispestolen utlagt som enkesete for Ingeborg Catharina Birkenbusk (1778-1856) etter biskop Christen Schmidts død i 1804. Her skulle det være mulig å fø fire kyr og en hest. Bygningene som "blive paa Stedet, maatte, da de nuværende tilhøre Forpakteren, tilligemed Jordens Indhegninger være privat Eiendom". Ettersom biskopen var forpliktet til å løse ut bygningene, fikk de ikke være "kostbare eller overflødige", og måtte maksimalt bestå av fem rom og kjøkken, foruten drengestue og uthus. [2]

Conradine Dunker har skrevet underholdende om bispinnens eskapader, der det skinner gjennom at hun ble sett på som en oppkomling. Som enke var bispinnen sikret 700 riksdaler årlig så lenge hun forble ugift, men inngikk avtale med biskopen om halvering av pensjonen om hun fikk beholde den ved nytt ekteskap.[3] Pensjonen utgjorde trolig leia av Vålerengen. Den unge enka giftet seg så i 1806 med kjøpmann Lars Steensgaard (1776-1847), og sammen kjøpte de i 1827 Vålerengen Hovedgård med en jordvei på 199 mål.[4] Steensgaard anla en stor frukthage nedover i området mot dagens Opplandsgata. Barn: Jeanette Emilie (1810-1905), Carl (1820-1889).

Sønnen Carl Steensgaard (1820-1889) overtok gården fra mora og sine gjenlevende søsken i 1852. Han eide i tillegg nabogården Nygård som muligens også opprinnelig hadde tilhørt Vålen. Han gikk konkurs og eiendommene gikk på offentlig auksjon i 1860.

I 1860 kjøpte overrettssakfører Carl Christian Salomonsen (1825–1910) gården på auksjon, og fikk skjøte tre år senere. Med Salomonsen rykket garden inn i byens øverste sirkler. Han sto bak ombyggingen av hovedhuset fra 1700-tallet til dagens utseende i tilnærmet sveitserstil. Fra 1860-årene ble det en storstilt utparsellering av jordveien, og da kommunen kjøpte resten av gården i 1879 var det bare 27 dekar igjen. Siden 1902 har hovedbygningen blitt benyttet som prestebolig.

Bygningene ble vernet etter Plan- og bygningsloven 16. november 1988.

Kilder


Koordinater: 59.90709° N 10.78756° Ø

  1. Bull 1969, s. 4.
  2. Bull 1969, s. 5.
  3. Dunker 1871:335-40
  4. Matrikkelrevisjonen av 1863, RA/S-1530/F/Fe/L0028: Aker, s. 117