Vannkraft
Vannkraft som begrep omfatter all bruk av vann til kraftproduksjon, enten kraften blir utnyttet mekanisk eller transformeres til elektrisk kraft. I begge tilfelle innebærer det at man utnytter det fallenergipotensiale som vann innehar i en høyde over havet.
Fallenergi transformeres til roterende energi via et hjul med skovler, enten det er en kvernkall, et vannhjul eller en vannturbin. Den roterende akslingen kan koples til tekniske innretninger som kverner, møller, sager - både oppgangssag og sirkelsag, stampemøller m.m. Men akslingen kan også koples til en dynamo eller en generator, og resultatet blir elektrisk strøm. Kvernkallen, vannhjulet og vannturbinen er ulike med hensyn til teknisk kompleksitet og har ulik rekkefølge i teknologihistorien. Dette har betydning for hvordan de er utnyttet.
Mekanisk utnyttelse av vannkraft innebærer at kraften må utnyttes på stedet eller innen umiddelbar nærhet av vannfallet, mens elektrisk energi kan transporteres i et elektrisk nett. En konsekvens av dette er at den tidligste kraftkrevende industrien i Norge ble lagt nær fosser. Det gjelder spesielt sager og møller, men også annen industri som kunne utnytte kraften kunne plassere seg der.
Miljøvirkninger
Vannkraft er en fornybar energikilde, og er nærmest forurensingsfri ut over byggeprosessen og produksjon av utstyret. Samtidig må man gjøre til dels betydelige inngrep i naturen for å bygge vannkraftverk. De fleste av de store fossene i Norge er utbygd, og rundt 70 prosent av vassdragene er berørt av vannkraftproduksjon. Dette fører til tap av villmark og biologisk mangfold. Et av de største inngrepene er bygging av demninger, der store områder kan bli lagt under vann. Mardøla-aksjonen i 1970 var den første større miiljøvernaksjonen som satte søkelyset på dette. Senere har nok Alta-saken blitt den konflikten som flest tenker på når det er snakk om vannkraftutbygging.
Litteratur og kilder
- Vannkraft på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Vannkraft i Store norske leksikon.