Alta-saken
Alta-saken, også ofte omtalt som Alta-konflikten eller Alta-aksjonen[1], var en langvarig konflikt omkring planene for utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget. De første planene ble lagt fram i 1968, og i 1973 ble den førte protestorganisasjonen, Altautvalget, danna. Protestene handla både om samiske rettigheter og miljøvern. Fra samisk side dreide det seg både om retten til landet, fordi bygda Masi (Máze) skulle demmes ned, og reindrifta som ville bli sterkt påvirka av kraftutbygging. Andre organisasjoner, og etter hvert Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget, sto sammen i kampen mot utbygging, som etter hvert eskalerte til sivil ulydighet i et omfang som ikke hadde vært sett siden andre verdenskrig. På den andre sida sto regjeringa, energimyndigheter og Finnmark fylkesting.
Historisk oversikt
Da planene ble lagt fram i 1968 førte de raskt til store protester. Mens mange utbyggingsplaner ble godt mottatt av lokalbefolkninga, var det også enkelte som ble møtt med protester. Både samiske organisasjoner og miljøvernere mente at omfanget og plasseringa ville være et uakseptabelt inngrep i naturen. Mens de første rundene omkring Alta-Kautokeino-vassdraget pågikk, tok også miljøvernere i bruk nye metoder. Under Mardøla-aksjonen i Romsdal oppretta flere hundre aksjonister en leir i utbyggingsområdet for å hindre anleggsarbeidet. Denne bruken av sivil ulydighet fungerte som inspirasjon for den videre utviklinga i Finnmark.
Samme år som Altautvalget ble danna, i 1973, ble det lagt fram en revidert plan. Her var et av de viktigste stridspunktene fjerna, ved at neddemming av Masi ikke lenger var med i planene. Men de negative virkningene for reindrifta var fortsatt til stede, og det var også det at utbygginga kunne gå ut over lakseelva, jordbruket og flora og fauna. Miljøvernerne trakk blant annet fram elvegjelet Sautso (Šávču), med sitt rike dyre- og planteliv.
Både Norske Samers Riksforbund (NSR) og Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) erklærte seg som motstandere av utbygging. I 1976 fulgte Alta og Kautokeino kommuner etter med vedtak mot utbygginga.
I 1978 ble Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget danna, som en kampanjeorganisasjon som forente motstanderne. På det meste hadde den omkring 20 000 medlemmer, hvorav rundt halvparten tok del i aksjoner i Alta-området. Det ble også samla inn omkring 15 000 underskrifter som ble overlevert til Stortinget. Til tross for dette vedtok Stortinget utbygging av et kraftverk på 150 MW, og en 110 meter høy demning ved Sautso.
Bruken av sivil ulydighet tok til sommeren 1979, da aksjonister fra folkeaksjonen stansa anleggsarbeidet. Dette ble fulgt opp med markeringer i Oslo, der ei gruppe samer fra Samisk aksjonsgruppe i oktober 1979 satte opp en leir utafor Stortinget. Da regjeringa ikke ville snu ble det satt i gang en sultestreik.
Ved siden av aksjoner og demonstrasjoner, ble det også drevet annet politisk arbeid opp mot både norske myndigheter, de politiske partiene og internasjonale organisasjoner. Norge fikk etter hvert krass kritikk for behandlinga av samer, og det ble påpekt at holdninga til urfolks rettigheter ikke var de samme på hjemmebane som når norske myndigheter uttalte seg om andre lands politikk.
Protestene førte til en midlertidig stans i arbeidet. Reineierne fikk forlenga uttalefristen, og det ble utarbeida en ny stortingsmelding om saken. Men dette endte med at Stortinget erklærte at ingen nye momenter hadde kommet fram, og kravet om å stanse utbyggina på lenger sikt ble avvist av regjeringa.
Det neste skrittet var å bringe saken inn for retten. Alta herredsrett avsa skjønnsdom i desember 1980, der retten var kritisk til store deler av saksbehandlinga. Like fullt endte dommen med å erklære at utbygginga var lovlig, og dermed starta arbeidet opp igjen i januar 1981. Aksjoner i anleggsområdet ble stansa av politiet. Det ble mye oppmerksomhet omkring «lenkegjengen». Politiet måtte ta i bruk vinkelslipere for å kappe kjettinger, og bar vekk aksjonister. Mange ble bøtelagt, og fire ledere i folkeaksjonen ble tiltalt for oppvigleri. Da Stilla-leiren ble fjerna av 600 politifolk den 14. januar, ble hele 532 aksjonister pågrepet.
Den 24. januar starta en ny sultestreik, som varte til 25. februar. Da ble det igjen midlertidig stopp, på grunn av behov for å vurdere utbygginga opp mot bestemmelsene i kulturminnelova. Også der ble det konkludert med at utbygginga var lovlig, og arbeidene ble gjenopptatt i september 1981. Etter dette var det langt mindre aktiv motstand. Den 19. mars forsøkte tre personer å sprenge ei bru i anleggsområdet med dynamitt. Noe gikk galt, og en av de tre ble alvorlig skadd. Etter at Høyesterett i 1982 sa seg enig i herredsrettens dom, var kampen tapt. Folkeaksjonen ble oppløst samme år.
Alta kraftverk ble satt i drift i mai 1987.
Virkninger
Etter krigen hadde fornorskingspolitikken mot samer og kvener blitt myka opp, og i 1964 var Norsk Sameråd etablert. Men Alta-saken viste tydelig at det var en lang vei å gå angående samiske rettigheter. I 1980 ble det første samerettsutvalget nedsatt. Samme år som demninga i Alta ble åpna, i 1987, kom en ny samelov, som la grunnlaget for etableringa av Sametinget to år senere. Det er ingen tvil om at konflikten i FInnmark var en utløsende faktor for disse viktige endringene i norsk samepolitikk.
For miljøvernere bidro saken i enda større grad enn tidligere protester til å få i gang en omfattende debatt om kraftutbygging, og de negative konsekvenser så store inngrep i naturen kan få.
Noter/referanser
- ↑ 'Alta-saken' er valgt som tittel fordi artikkelen omfatter mer enn selve aksjonen og konflikten; den dekker også opptakten og etterspillet.
Litteratur og kilder
- Alta-saken i Store norske leksikon.
- Alta-konflikten på Wikipedia på bokmål og riksmål.