Veøya
Veøya er en 1,1 km2, ubebodd øy. I middelalderen lå det et kjøpsted her, et av tretten norske kjøpsteder på den tiden. Navnets første ledd stammer trolig fra norrønt vé, som betyr helligdom. Første gang Veøya omtales i skriftlige kilder er i forbindelse med slaget ved Sekken i 1162, der Håkon Herdebrei tapte kampen mot Erling Skakke.
Veøya ligger i Romsdalsfjorden, sørøst i Molde kommune i Møre og Romsdal – omtrent midt mellom Rødvenfjorden, Sekken og Nesjestranda. Øya var navn på og tilhørte den tidligere Veøy kommune som ble delt og inngår i delvis Rauma og Molde kommuner, ved kommunesammenslåing 1. januar 1964.
Det ble i 1970 etablert et 350 daa stort landskapsvernområdet nord på øya. Både kirken og prestegården ligger innenfor området.
Kjøpstedet på Veøya
Det er underlig at den lille øya i Romsdalsfjorden tidlig var markedsplass og senere kjøpsted (kaupang). Grunnen til at den ble kjøpsted var nok frykten for å seile på det beryktede havstykket Hustadvika. Båtene seilte heller en indre led inn Romsdalsfjorden. De som skulle nordover seilte inn Langfjorden hvor båtene tidligere ble dratt over land fra Eidsvåg til Tingvollfjorden, på Nordmøre. Dersom reisen var til Østlandet gikk turen over land fra Åndalsnes. Midt i denne skipsleden ligger Veøya, plassert som et knutepunkt for båttrafikken i Romsdalsfjorden. Dette er årsaken til at stedet var kjøpstad (tettsted), et administrativt, økonomisk og religiøst sentrum i Romsdal i middelalderen.
Den var et viktig senter i regionen og fylkestinget for Romsdalen ble holdt på øya. På det meste bodde nær 300 mennesker på Veøya. Det er antatt at det var 100 våningshus. Det er gjort myntfunn som tyder på at stedet hadde et eget myntpregeri.
Kaupangen på Veøy nevnes første gang i Heimskringla, i forbindelse med slaget ved Sekken i 1162. Håkon Herdebrei forsøkte da å hente forsterkninger blant «bymennene» der. Det er ukjent når kaupangen ble oppretta, men den må ha hatt en visse størrelse og betydning allerede ved midten av 1100-tallet. Første ledd av navnet er antagelig vé, «helligdom», noe som tyder på aktivitet på øya i førkristen tid. Kaupangen hadde sin storhetstid fra 1200-tallet og fram til svartedauden i 1349.
På Veøya bor det ikke lengre noen mennesker. De gjenværende bygningene er Veøy gamle kirke og den tilhørende prestegården. Molde kommune eier kirka, mens prestegården eies av Romsdalsmuseet. Middelalderkirken Veøy gamle kirke er en steinkirke fra sist på 1100-tallet, den er i bruk som kirke enkelte dager i året, og i pinsen er det tradisjon med gudstjeneste der. Siste gang den var i bruk son sognekirke var i 1907. Presteboligen er fra midt på 1700-tallet og har vært bolig blant annet for familien William Coucheron Aamot.
Litteratur
- Andersson, Hans; Hansen, Gitte og Øye, Ingvild (red.) 2008. De første 200 årene – Nytt blikk på 27 skandinaviske middelalderbyer. UBAS – Universitetet i Bergen - Arkeologiske skrifter 5. Universitetet i Bergen.
- Sanden, Jarle. (red.) 1999. Veøyboka Romsdalsmuseet. Molde. ISBN 82-90251-64-5
- Sanden, Jarle. (red.) 2008. Veøy kirke. Romsdalsmuseets Årbok 2008. Romsdalsmuseet. Molde.
- Snorre Sturlasson: Heimskringla, Magnus Erlingssons saga, kap. 5–8
- Sollie, Britt. 1991. Arkeologiske landskap på Veøya. Romsdalsmuseets Årbok 1991. Romsdalsmuseet. Molde. Side 27-42.
- Sollie, Britt. 2008. Havn og seilsperring på Veøya. Viking LXXI. Side 153–178.