Vidar Sandbeck
Vidar Sandbeck (født 21. juli 1918 i Åmot, død 10. november 2005 samme sted) var forfatter og visesanger. Han skrev og tonesatte flere hundre viser, og var en av landets mest populære viseartister. Han skrev også flere romaner og barnebøker, og en selvbiografi i romanform over sju bind.
Slekt og familie
Han var sønn av skogsarbeider Emil Antonsen Sandbæk (1884–1962) fra Romedal og Lenny Alida Larsen (1881–1964) fra Åsta i Åmot.
I 1947 ble han gift for første gang med Gerd Bergersen (1918–1969). Hun var datter av småbruker Emil Bergersen og Berthea Gjedselmoen.
Etter å ha blitt enkemann i 1969 gifta han seg i 1972 for andre gang med Målfrid Kildal f. Ljosland (f. 1927). Hun var datter av byggmester Thomas Jensen Ljosland og Berte Ånunsdatter Fidjeland.
Liv og virke
Sandbeck vokste opp i Åmot. I de første årene leide de rom en rekke steder, og i 1926 bygde de hjemmet Skoglund. De hadde vanskelige kår, for faren var ofte arbeidsledig. En av årsakene til det var at han var kommunist og aktiv i fagforeninga, noe som førte til at arbeidsgivere ikke ville ha ham.
Musikkinteressen kom tidlig, og som niåring begynte han å spille fiolin. Da han var fjorten år gammel begynte han å opptre som spellemann lokalt i Åmot. Miljøet rundt ham hadde liten tro på at en musikerkarriere kunne være noe å leve av, men Sandbeck valgte å studere under flere kjente fiolinister: Einar Schøyen på Hamar, Arne Stoltenberg i Trondheim og Ernst Glaser og Bjarne Brustad i Oslo. Den virkelige debuten kom på Losjelokalet i Stjørdal i september 1941, da han var anleggsarbeider på Værnes.
Etter en tid med fiolinstudier innså han at noen stor solofiolinist kom han aldri til å bli. Han la midlertidig drømmen på hylla, og reiste hjem til Østerdalen og ble tømmerhogger. Gjennom de neste årene prøvde han seg på en rekke yrker, som gårdsarbeider, anleggsarbeider, selger, snekker, murer, handelsbetjent og kjøpmann. Han begynte også med treskjæring, noe han ble svært god til, og han tok opp musikken igjen. Sandbeck bygde seg et eget hjem på tomta til Skoglund, og kalte det Vidarvoll. I 1954 kom hans debut som viseforfatter med samlinga I døragløtten. Det ble heller lite oppmerksomhet rundt den. Men i 1959 snudde alt med en opptreden i Otto Nielsens program Søndagsposten på NRK. Der spilte han blant annet visa «Pengegaloppen», og ble intervjua av Erik Bye. Det har blitt sagt at han gikk inn i NRKs lokaler på Marienlyst som en ukjent artist, og kom ut som berømt visedikter. Han hadde i tida som fulgte suksess med andre viser, som «Menuett i mai» og «Gull og grønne skoger». Han sang på østerdalsdialekt, og stoffet i visene var ofte henta fra hjemtraktene. Dette bringer for mange tankene til en annen visedikter fra Hedmark, nemlig Alf Prøysen. Han må nevnes her, for Prøysen var sentral i å få Sandbeck inn på NRK i første omgang.
Romandebuten kom med Rundtramper og flatfele i 1962. Skogarbeiderfamilien i den romanen gikk igjen i de fleste av hans senere bøker. Det kom en rekke romaner fra hans hånd. Serien på sju bind om Påsan handler om ham selv, skrevet med romanforfatterens dikteriske frihet. Barndomshjemmet Skoglund omtales der som «Myra». Den ble utgitt mellom 1977 og 1988, og fikk svært god mottakelse både hos kritikere og lesere. Den første barneboka kom i 1968, med tittelen Skatten på jordbærøya. Veien fram til å skrive barnebøker var hans deltakelse i Barnetimen for de minste, der han debuterte i 1965 og lagde mer enn 40 programmer.
Han ga også ut en rekke plater med innspillinger av egne viser. Han står som forfatter av omkring 360 dikt og viser, og komponerte selv melodiene. Han skrev også viser for andre artister, blant annet for Wenche Myhre, Thore Skogman og Dizzie Tunes.
Det ble mange priser og æresbevisninger. I 1960 mottok han Arbeiderbladets sølvplate for to av utgivelsene. Han fikk også Fjellprisen og TONOs ærespris i 1978, Cappelens jubileumspris i 1979, Landslaget for språklig samlings ærespris i 1980, Åmot kommunes kulturpris i 1984, Spellemannsprisen i 1993 samt Hedmark fylkes kulturpris og Rolf Gammlengs veteranpris i 1994. Kulturdepartementet innvilga et livstidsstipend i 1991 etter innstilling fra Norsk Kunstnerråd. Han fikk også Forfatterfondets ærespris i 1995 og Kongens fortjenstmedalje i gull i 2003. Samme år fikk han også Alf Prøysens ærespris. Han var æresmedlem av både Hedmark Forfatterlag og Østerdølenes Lag i Oslo.
På Rena ble det 17. mai 1995 avduka en byste av Sandbeck, laget av Skule Waksvik. Den ble i 2015 flytta til Vidar Sandbecks plass utafor Rena kulturhus. Åmot kommune oppretta Sandbeckstiftelsen. i takknemlighet for det han ga kommunen. I 2003, kort tid etter hans 85-årsdag, ga en rekke norske artister i samarbeid med stiftelsen ut CDen Gull ifra grønne skoger der de framførte sine tolkninger av Sandbecks viser.
Sandbeck bodde lenge utafor oppvekstkommunen, men vendte hjem så ofte han kunne. Sin siste tid hadde han på Ryslingmoen sjukehjem på Rena, der han døde i 2005.
Litteratur og kilder
- Vidar Sandbeck på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Øystå, Øystein: Vidar Sandbeck i Norsk biografisk leksikon.
- Vidar Sandbeck i Historisk befolkningsregister.