Volin (gård i Oslo)
Volin var en gård i Østre Aker, nå i Bydel Gamle Oslo hvor strøket Vålerenga utgjør det meste av gårdsområdet og ble liggende innenfor bygrensa etter byutvidelsen i 1878. Navnet er også skrevet Valin, Voline (akkusativ), Vaalin, forvansket Osyn, og kommer av det norrøne Válin. Siste leddet er -vin (eng), mens første leddet kanskje kommer av váll («avbrent mark»). Gården var senest fra slutten av 1300-tallet biskopens avlsgård og nevnes som biskopens sommerresidens på 1590-tallet. Den ble splittet opp på 1700-tallet og enheten som vi i dag kjenner som Vålerenga ble fradelt og solgt til private i 1827. Det har vært hevdet at tunet lå omtrent der tunet på Vålerenga prestegård og Vålerenga kirke ligger i dag, men dette er ikke belagt i skriftlige kilder eller arkeologiske funn.
Gården er første gang nevnt i forbindelse med slaget i Oslo i 1240.[1] Da het det at det gikk vei fra Ryenberget mot Volin med bru over Alna. Det framgår av sammenhengen at det var den første brua over Alna øst for Geitabru.[2]
Volin lå i middelalderen rett utenfor Oslos bymark som i følge Magnus Lagabøters bylov fra 1276 strakte seg fra Valkaberg til bekken ved Martestokker (Galgeberg), og derfra forbi grinda på Volin og over Alnaelva til Krossbrekka opp til Eikaberg.[3] Volin grenset i nord trolig til Bergslykja og Valle, nordøst og øst til Etterstad og Bryn som også tilhørte biskopen, i sør til Ryen, Manglerud og Ekeberg.
«Bekken ved Martestokker» var trolig Hovinbekken. På kartet over framgår også en bekk som rant mellom Galgeberg og tunet på Våler og med utløp i Alna. Den finnes ennå, men Jordals (Svendengen) teglverk ble anlagt rett øst for utløpet i Alna midt på 1800-tallet og har sannsynligvis endret landskapet her en god del, før jernbane og byutvikling utslettet alle spor i området da de siste restene av bekken ble lagt i kulvert i 1922.
Omkring 1400 het det at biskop Eystein selv drev storgården Volin på 10 markebol. Derimot het det at «Jtem Mylno tæighin millum Volini kuærn ok Æitiulstada (Etterstad) fengom veer i skifteno af qummunene».[4] Mellom Volin-kvernen som vi vanligvis regner for å ha ligget i Kværnerfossen og Etterstad lå altså Mølle- eller Møllerteigen som ble bygslet av domkapitlet. Vi vet ikke hvor langt tilbake i tid biskopens eierskap går, men det er ikke umulig at den den var krongods som ble overført allerede ved etableringen av bispedømmet på slutten av 1000-tallet. I følge Oslo byleksikon ble gårdens areal beskåret etter bybrannen i 1624 og en del overført ti Oslo Ladegård.
Nedkvikne og Norseng hevdet derimot med henvisning til DN 1 92 at Kverner lå innenfor bymarka, og at det var her mølla på Mariakirkens løkke ved Alna lå.[5] De referer DN 1 92, som sier at Kongen i 1300 ga kannikene ved Mariakirka blant annet mølla med løkka som hadde tilhørt Amund lagmann og hans sønn Bjørn.
Det lå altså kvern til gården allerede i middelalderen. Vi kan anta at biskopens kvern har spilt en betydelig rolle for byens innbyggere, sammenliknbar med den nedre Foss mølle senere skulle få. I jordebøkene fra 1577-78 finner vi ennå et par Volinkverner tilhørende bispedømmet som da ga ett pund mel og ett pund malt, samt en Volinsag som lå øde.[6] Kanskje kan vi lese dette som del av en drakamp på slutten av 1500-tallet mellom biskopen og byborgerne om ressursene nærmest Oslo. Volinkverna ble i 1587 forlent Peder Svenssøn med gården Munketveit/Munkegård, men etter påtale fra biskop Jens Nilssøn ble sistnevntes rett bekreftet i 1590 og i 1597 ble den endelig inndratt til fordel for biskopen. På tampen av 1580-tallet førte han også en vellykket kamp for å få bekrefte sin evige rett til et par sagbruk under Volin.[7]
Gården Etterstad var blitt brukt i nær tilknytning til Volin fram til den ble solgt fra bispestolen til Christiania i 1795. Gården på 8 markebol hadde tilhørt bispestolens gods siden 1300-tallet, etter at biskopen hadde makeskiftet til seg 3 markebol fra Mariakirken mot en part i Huseby i Blaker, 2 1/2 markebol var kjøpt av biskop Jon og 2 1/2 markebol var overført fra Krossalteret og Velo prebende som i sin tur hadde fått det fra en Tore Jonsson. Rikgtignok forsøkte Kronen i 1582 å legge ut gården til bymark for Oslo sammen med Ulven, Teisen og Bryn, som alle skulle legges øde. Ordren ble imidlertid trukket tilbake for Etterstads del etter en henvendelse fra biskop Jens Nilssøn som kunne vise at den var tillagt hans bord for evig tid. I 1584 omtales Etterstad som eng og dermed bekreftes det at den ble drevet direkte av biskopen som del av det vi kan kalle hans demesne.[8]
Fradelinger
- Kværner gammelt matrikkelnr 206, kvernbruk og rydningsplass ser ut til å ha blitt fraskilt på 1770-tallet, men er også omtalt som selvstendig gård tidligre. [eller er dette et annet sted?][9]
- Vålerenga ble skyldsatt i 1827 til 8 skippund tunge. Eiendommen fikk i 1838 matrikkelnr. 164, løpenr. 134 og ny landskyld på 7 daler 3 ort 3 skill. [10]
Referanser
- ↑ Oluf Rygh 1908: «Topografiske Oplysninger til Kongesagaerne», Historisk Tidsskrift 3. rekke, 4. bind, s. 307f.
- ↑ Sturla Þorðarson, Håkon Håkonssons saga, Aschehoug 1964: 205.
- ↑ Nedkvikne, Arnved og Per Norseng 2000, Middelalderbyen ved Bjørvika, Cappelen: 77f.
- ↑ Biskop Eysteins Jordebok: 213
- ↑ Nedkvikne, Arnved og Per G. Norseng, Byen under Eikaberg, Oslo bys historie bd 1, Cappelen 1991: 153.
- ↑ Jordebok, Akershus len, 1577-78: fol 8a
- ↑ Norske Rigs Registranter bd 3 1588-1602, s. 72, s. 124 og 482.
- ↑ Norske Rigs Registranter bd 2 1577-88, s. 557f. se også s. 447 og 475.
- ↑ Aker Sorenskriveri Panteregister II 3, 1824-43, fol. 214.
- ↑ Aker Sorenskriveri Panteregister VI 4, s. 1924.
- ↑ Aker Sorenskriveri Panteregister VI 4, s. 1931. Se også Panteregister II 3, 1824-43, fol 273.
