Einar Gerhardsen
Einar Henry Gerhardsen (født 10. mai 1897 i Asker, død 19. september 1987 i Oslo) var politiker (Ap). Han var partiformann for Arbeiderpartiet i 20 år, satt som statsminister i til sammen 17 år, og var også stortingspresident. Han regnes gjerne som landets mest betydningsfulle politiker i etterkrigstiden.
1972 fikk Gerhardsen Borgerdådsmedaljen i gull, landets høyeste sivile utmerkelse. Einar Gerhardsens plass i Regjeringskvartalet i Oslo og Einar Gerhardsens vei på Notodden er oppkalt etter ham.
Familie
Einar Gerhardsen var født Einar Henry Olsen, og var sønn av rodemester i Vegvesenet Gerhard Olsen (1867–1949) og Emma Hansen (1872–1949). I 1932 giftet han seg med Werna Koren Christie (1912–1970). De fikk tre barn, Torgunn (g. Lieungh, 1934-2019), Truls (1937-) og Rune (1946-). Einar Gerhardsen var storebroren til pressemannen og politikeren Rolf Gerhardsen (1902-71).
Liv og virke
Einar Gerhardsen vokste opp i en arbeiderfamilie i Kristiania. I folketellinga 1900 finner vi familien i Lakkegata 45, en leiegård med 27 leiligheter. Litt seinere flyttet de til Hammerstads gate på Majorstua.
Etter folkeskoleeksamen og tilfeldige jobber ble han i 1915 anleggsarbeider i Veivesenet i Kristiania. Han kom tidlig med i Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, hvor han i 1919 ble valgt inn i sentralstyret. I 1920 ble han formann i Veivesenets arbeiderforening.
Gerhardsen begynte i 1922 som lønnet tillitsmann. Han var først sekretær i Norsk Kommuneforbund, og fra 1923 var han partisekretær i Det norske Arbeiderparti. I perioden 1925–1936 var han sekretær i Oslo Arbeiderparti, og 1936–1939 var han nestformann. I 1936 ble han igjen landssekretær i partiet og i 1939 nestformann.
Gerhardsen var varaordfører i Oslo 1938-40, og ordfører i august 1940 og i mai–juni 1945. Det var fra denne posisjonen Gerhardsen tok i mot Kongen i Oslo etter fem års eksil den 7. juni 1945. Under krigen satt Gerhardsen i tysk fangenskap 1941-45 (Grini og Sachsenhausen) på grunn av motstandsarbeid.
Gerhardsen ledet fire regjeringer: 1945 (Samlingsregjeringen), 1945–1951 (avløst av Oscar Torp), 1955–1963 (gikk av på Kings Bay-saken) og 1963–1965 (da Per Borten overtok). Han var Arbeiderpartiets leder 1945–1965, og var valgt inn på Stortinget fra Oslo 1945-1969. Han var var stortingspresident fra 1954 til 1955, i den perioden Torp var statsminister.
Da Arbeidernes Avholdslandslag ble konstituert/stiftet 25. juni 1932, ble Einar Gerhardsen valgt til dirigent - og forble aktivt medlem.
Fra 1949 og fram til sin død bodde Einar Gerhardsen i en fem-roms leilighet i en fire-etasjes blokk i Sofienberggata 61 ved Botanisk hage i Oslo. Blokken, en av tre tilsvarende i området, var nyoppført da familien Gerhardsen flyttet inn, og var den gang forbeholdt embetsmenn, regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter.
Gerhardsens bisettelse
Einar Gerhardsen døde 19. september 1987 på Lilleborg alders- og sykehjem i Dynekilgata 20 i Oslo. Han ble bisatt ved en minnehøytidelighet 25. september i Oslo rådhus, uten religiøse innslag. Statsminister Gro Harlem Brundtland holdt hovedtalen under seremonien i rådhuset, som samlet 800 personer, både inviterte gjester og øvrig publikum. Kongen, kronprinsparet og det offisielle Norge var til stede, sammen med den danske statsminister Poul Schlüter, den svenske utenriksminister Sten Andersson og andre utenlandske gjester.
Stortingspresident Jo Benkow hilste fra Stortinget, og utenriksminister Andersson hilste på vegne av de utenlandske gjestene. Etter talene leste skuespilleren Britt Langlie Rudolf Nilsens dikt Nr. 13, og den Norske Operas kor sang Slavekoret fra Nebukadnesar av Verdi.
Etter minneseremonien ble båren ført i prosesjon fra rådhuset opp Universitetsgata, ned Karl Johans gate, langs Torggata, til Youngstorget. På Youngstorget ble det avholdt et åpent minnemøte der fungerende LO-leder Leif Haraldseth holdt tale. Det ble deretter holdt en lukket minnestund i Oslo Arbeidersamfunn, før Gerhardsens båre ble ført i lukket bil i kortesje til Vestre gravlund sammen med kun familie og venner. Her skulle han kremeres, og siden gravlegges sammen med sin kone Werna, som døde i 1970.
Aftenposten hadde fyldig omtale av minnehøytidligheten i sin utgave 26. september 1987, og skrev blant annet:
| Ikke siden kong Haakon VIIs bortgang i 1957 har så mange sluttet seg til en sørgeskare i Oslo. … Da minnehøytideligheten i Rådhuset var over, ble Gerhardsens båre løftet opp i en åpen bil. Først i prosesjonen gikk en gutt og en jente fra AUF med henholdsvis et rødt og et norsk flagg. Tett efter båren fulgte avdødes nærmeste familie, hånd i hånd. … Ca. 4000 mennesker sluttet seg til prosesjonen gjennom Oslos gater. Mange av dem la merke til kjempefanen i treetasjes høyde som Norsk Kommuneforbund hadde heist midt på Rådhusplassen. «Takk, Einar», sto det ved siden av landsfaderens bilde i sort sørgeramme. | ||
Aftenposten refererte også fra talene som ble holdt, blant annet fra Rune Gerhardsens tale for sin far på den lukkede seremonien på Oslo Arbeidersamfunn før avreisen til Vestre gravlund (utdrag):
| Far var mett av dage. Han hadde gjort sitt, han hadde ikke lenger noe spesielt å se frem til. Han hadde bak seg et helt utrolig liv. Han hadde levd som et lykkelig menneske. | ||
Gerhardsen er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo sammen med Werna.
Galleri
Gerhardsen bodde i en leilighet i Sofienberggata 61 nær Botanisk hage fra 1949 til sin død.Foto: Stig Rune Pedersen
Plakett på vegg, Sofienberggata 61, Oslo.Foto: Stig Rune Pedersen
Einar Gerhardsens plass ved Regjeringskvartalet i Oslo ble navngitt i 1997. Her er et foto fra 2006.Foto: Stig Rune Pedersen
Kilder og referanser
- Aftenposten, 26. september 1987.
- Einar Gerhardsen i Historisk befolkningsregister.
- Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 2000. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Finn Olstad i Norsk biografisk leksikon om Einar Gerhardsen.
- Om Gerhardsen hos regjeringen.no .
- Om Einar Gerhardsen hos Arbeiderpartiet .
Videre lesing
- Olstad, Finn: Einar Gerhardsen : en politisk biografi, 1999. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Memoarer:
- Fellesskap i krig og fred. Erindringer 1940–1945, 1970. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Samarbeid og strid. Erindringer 1945–55, 1971. Digital versjon på Nettbiblioteket
- I medgang og motgang. Erindringer 1955–65, 1972. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Unge år. Erindringer fra århundreskiftet til 1940, 1974. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Mennesker og politikk. Erindringer 1965–78, 1978. Digital versjon på Nettbiblioteket