Milorg

Milorg var den offisielt sanksjonerte militære motstandsorganisasjonen i Norge under andre verdenskrig. Organisasjonens oppgaver var primært å forberede og ha styrker klare til frigjøringen, og å støtte en eventuell invasjon. I tillegg til det rekrutterings-, trenings- og etterretningsarbeidet for å utføre disse oppgavene drev Milorg også med aktiv sabotasje gjennom krigen. Ved krigens slutt var omkring 55 000 man knyttet til Milorg. Folkerettslig var de å regne som partisaner som ikke hadde rett til samme beskyttelse som regulære soldater. Milorgmedlemmer som ble tatt av okkupasjonsmakten kunne derfor ikke regne med å få status som krigsfanger, og risikerte henrettelse etter en summarisk rettssak.

Milorg utgjorde sammen med Sivorg Hjemmestyrkene, som var den offisielle delen av Hjemmefronten.

Opprettelsen

Kimen til Milorg oppstod høsten 1940 i «Organisasjonen» eller R-gruppa. Blant sentrale personer i gruppa fant man Paal Frisvold, Olaf Helset, John Rognes, Ole Berg, Jacob Schive, Johan Beichmann og Johan Holst.

Våren 1941 begynte man så å bygge opp det egentlige Milorg i forma av fem kamporganisasjoner. De var inndelt geografisk etter mønster av de fem regulære militæravsnittene. Hver organisasjon hadde sin leder. I mai 1941 ble Milorgs Råd opprettet, med Ole Berg som første leder for hele organisasjonen.

Regjeringens anerkjennelse

Utover sommeren 1941 oppstod det behov for bedre kontakt mellom Rådet og Londonregjeringen. Man ønsket spesielt regjeringens godkjenning og avklaringer av en del prinsipielle spørsmål. Blant spørsmålene var forholdet mellom sabotasjeaksjoner og tyske represalier viktig å få avklart. Det var også uklare forhold mellom Milorg, regjeringen og det britiske SOE. Regjeringen sendte 20. november 1941 et telegram til Rådet hvor Milorg og dens styre ble anerkjent. Dermed hadde Milorg blitt en del av det norske forsvaret. Selv om forholdet til regjeringen nå var avklart var det fortsatt vansker i kommunikasjonen med SOE og dens norske kompani, Noric 1 (senere Kompani Linge). Ser man på Milorgs virke markerer rejeringens anerkjennelse en overgang fra det som har blitt kalt «De enkelte tiltaks tid» til en periode med mer strategisk tekning.

Ny struktur

I løpet av sommeren og høsten 1941 ble en rekke Milorgmedlemmer arrestert, og grupper ble rullet opp. Man konkluderte med at det ikke var mulig å bygge opp Milorg uten å gjøre kraftige tilpasninger til de rådende forhold. Det ble klart at geriljakrig og sabotasje var metoder som kunne fungere, og man forlot den tradisjonelle militære oppbygningen til fordel for en organisasjon som var tilpasset dette.

Våren 1942 kom Militærkomiteens Direktiv nr. 1, der man forlot inndelingen i fem kamporganisasjoner. I stedet ble det opprettet fjorten Milorg-distrikter, som ble nummerert fra 11 til 24. Organisasjonen ble bygget opp etter dette mønsteret i løpet av 1943. Den sentrale ledelsen ble lagt til Sentralledelsen (SL), som organiserte de forskjellige typer aktivitet.

Sabotasje

Etter de fryktelige represaliene som fulgte Måløyraidet i 1941 var Milorg svært tilbakeholdne med sabotasjeaksjoner. Det ble fortsatt gjennomført slike, men de fleste var i regi av Kompani Linge, ikke Milorg. I 1943 ble forholdet mellom Milorg og SOE normalisert etter et møte der Jens Chr. Hauge som Milorgleder fikk avklart viktige spørsmål.

I 1944 begynte Milorg igjen å ta i bruk sabotasje. Tyskland var nå på vikende front, og selv om represalier mot sivile fortsatt var en uungåelig konsekvens av sabotasjeaksjoner var sabotasjeaksjonene i en del tilfeller av så stor strategisk viktighet at man valgte å gjennomføre dem. Et eksempel på dette er sabotasjen av transportlinjer våren 1945, da Milorg sprengte samtlige jernbanelinjer ut av Sør-Norge, og senket transportskipet «Donau». Den mest aktive av Milorgs sabotasjegrupper var Oslogjengen, som ble ledet av Gunnar Sønsteby.

Ved krigens slutt

I mars 1945 var det mer enn 30 000 personer som var tilknyttet Milorg. Disse var engasjert i en rekke forskjellige oppgaver, som sabotasje, etterretning, sanitet, transport, forsyninger og samband. Ved frigjøringen, et par måneder senere, skal det ha vært så mange som 40%nbsp;000 som var tilknyttet organisasjonen.

Litteratur

• «Milorg» i Norsk krigsleksikon