Lillestrøm
|}
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Lillestrøm
Røttene i 1850- og 1860-åra
Lillestrøm ble grunnlagt som følge av rike naturressurser og gode transportmuligheter både til lands og vanns. Store tømmermengder og en umettelig etterspørsel etter trelast la grunnlaget for sagbruksindustri her i 1860-åra. De første åra vokste bebyggelsen mer eller mindre tilfeldig fram omkring sagbrukene og jernbanestasjonen.
Da den første offentlige jernbanestrekningen i landet ble åpnet i 1854 mellom Kristiania og Eidsvoll, ble banen blant annet lagt over en vid og myrlendt slette der det lå noen få husmannsplasser. Sletta het Måsan etter all mosen som vokste her. Det meste av Måsan var hver vår oversvømmet av de store vannmengdene fra elvene Glomma, Leira og Nitelva som rant ut i Øyeren. Innsjøen ble regulert i 1861, sletta ble dermed tørrlagt og nå kunne det reises industri og boliger her. Stedet fikk navnet Lillestrøm da jernbanestasjonen ble flyttet fra gården Lille Strøm i nabobygda Rælingen der stasjonen først lå. I 1862 ble enda en ny jernbanestrekning åpnet: Kongsvingerbanen. Den gikk også gjennom Lillestrøm og videre østover mot Sverige. Lillestrøm ble dermed et trafikknutepunkt som lå sentralt plassert med hensyn til å bygge industri.
Lillestrøm ble et industritettsted
Lillestrøm ble ikke grunnlagt som ladested eller kjøpsted, og det hemmet stedets utvikling. Først i 1878 bli det vedtatt at Lillestrøm skulle gjøres til egen bygningskommune, dvs at tettstedet fikk et avgrenset sjølstyre. Fra da av vokste det fram et byliknende samfunn her.
En grunnleggende årsak til at det vokste fram et tettsted her, var liberaliseringen av næringslivet midt på 1800-tallet. I 1860 ble sagbruksprivilegiene opphevet, og nå kunne hvem som helst som hadde kapital, sette i gang sagbruksindustri. Pengesterke skogeiere og byborgere lot bygge sagbruk her, og arbeidsplassene lokket folk fra et hardt presset jordbruk til Lillestrøm. Opphevelsen av sagbruksprivilegiene førte også med seg at det ble tillatt å bruke dampmaskin som drivkraft i sagbruksindustrien, og dermed slapp en plassere sagbrukene der det fantes fossekraft. Dessuten var dampdrevne sagbruk mye mer effektive enn vannsagene. Det var stor tilgang på tømmer som ble fløtt på elvene Leira og Nitelva. Fra Fetsund Lenser slepte dampskip Glomma-tømmer til sagbrukene som lå langs Nitelva. I tillegg ble store tømmermengder fraktet med hest og slede på vinterføre. På landsiden var det jernbanelinje, såkalt industrispor, inn til sagbruket, og planker og bord ble lastet over på jernbanevogner. Derfra gikk trelasta til Kristiania med godstog og videre enten til eksport eller til bruk i hovedstaden eller andre steder i landet. Jernbanen var altså en hovedårsak til at Lillestrøm ble et industritettsted. Viktig var det også med lagerplass for trelasta, og den fantes på slettelandet ved sagbrukene. Til slutt må det nevnes at det var arbeidskraft nok i området, og mange både med og uten sagbrukserfaring stod i kø for å få seg arbeid her.
Her fantes altså innsatsfaktorene kapital, råvarer, energi og arbeidskraft. Som følge av alt dette stod to dampdrevne sagbruk ferdig i 1860, og arbeidsstokken var på over 50 mann. I den travleste sesongen var tallet på arbeidere mye høyere. 10 år senere var det sju store sagbruk her, folkemengden var tredoblet og stedet hadde fått bypreg.
Lillestrøm er altså et førsteklasses eksempel på et lokalsamfunn som vokste fram som et produkt av den industrielle revolusjonen. Etter noen få år var Lillestrøm ett av de største trelastsentrene på Østlandet.
Bosetning og befolkning omkring 1865
Bosetningen grodde opp i Lillestrøm mer eller mindre tilfeldig fordi stedet ikke ble avgrenset eller fikk tildelt et utbyggingsareal. Her ble det bygd boligbrakker tett opp til sagbrukene, og Norges Statsbaner bygde noen få og små hus til de ansatte ved jernbanen. Dessuten bosatte innflyttere seg på småbrukene og husmannsplassene på Måsan. Alle som hadde en eller annen tilknytning til jernbane- og sagbruksvirksomheten, tilhørte stedet Lillestrøm.
Tabellen nedenfor viser at det var flere menn enn kvinner i Lillestrøm fordi det kom mange enslige arbeidere hit. Tungt arbeid på sagbrukene og jernbanen skapte behov for mannlig arbeidskraft, og derfor var det kvinneunderskudd her.
Sted Menn Kvinner Totalt
Lillestrøm 241 217 458
|}
Fram mot 1900 vokste innbyggertallet, og det økte til 3782 eller med 726 %. Det var den umettelige etterspørselen etter trelast som førte til den kraftige folkeøkningen.
En ung befolkning
| Aldersklasser | Lillestrøm | |
|---|---|---|
| 0-4 | 5-14 | rad 1, celle 3 |
| 81 | 125 | rad 2, celle 3 |
Tabell 2. Befolkningen fordelt på alder Lillestrøm
0-4 81 5-14 125
15-19 34 20-29 60 30-39 65 40-49 51 50-59 21 60-69 11 70-79 8 80- 2 Totalt 458
Byer og tettsteder virket lokkende på folk, særlig på unge arbeidstakere, som slo seg ned her med familiene sine. Dessuten kom det unge ugifte personer hit for å søke arbeid. Gjennomsnittsalderen her var 22,3 år, men ser vi på medianen, dvs hvor mange personer det var over og under en viss alder, viser den 17. Det viser klarere at stedet hadde en ung befolkning.
Hvor kom innbyggerne fra?
Fra og med folketellingen i 1865 blir fødestedet for hver person oppgitt, og på denne måten får vi vite hvor personene kom fra. Dette er en vanlig måte å registrere innflyttere på. Innbyggerne kom fra 68 prestegjeld i landet. Nær 44 % av befolkningen kom fra Skedsmo og Lørenskog som da var en kommune, og de fleste andre var født i kommuner i Akershus fylke. Mange av de som slo seg ned her, var tidligere arbeidere fra det tradisjonsrike sagbruksmiljøet i Sagdalen som lå like i nærheten. I tillegg kom det mange fra sagbruksmiljøene i Fet og Rælingen.
Hva levde folk av?
Av 148 arbeidstakere i 1865 var omkring 100 sysselsatt på sagbrukene og jernbanen. Den første dampdrevne saga som stod ferdig, var Brandvollsaga i 1859. Den ble bygd av storbønder og skogeiere fra Brandval i Solør. I 1860 stod Tandbegrsaga ferdig, og den var finansiert av skogeier Engebret Tandberg fra Ringerike. Handelsmenn og håndverkere var det overraskende få av. Grunnen var som nevnt at sagbrukseierne solgte mat og forbruksvarer til arbeiderne sine, og det meste av håndverket ble foretatt i hjemmene.
Den siste kategorien i Tabell 3 trenger en kommentar. I Lillestrøm finner vi bare kvinnelige tjenere fordi her fikk mennene seg fast arbeid. I arbeiderfamiliene var det ikke behov for tjenestejenter fordi arbeiderhusmora hadde ansvaret for det daglige arbeidet i hjemmet. Dessuten hadde ikke arbeiderne råd til å holde tjenere. Bare stasjonsmesteren, bruksfullmektigen og fire sagbruksansatte med mye høyere lønn enn gjennomsnittet, hadde hustjenere. De andre tjenerne jobbet på gårdene Kjeller og Sørum som man regnet til Lillestrøm.
Tabell 3. Næringsgrunnlaget i Lillestrøm 1865 Næring Lillestrøm Arbeidere (uspesifisert) 4 Handel og sørvis 6 Håndverk 11 Immaterielt arbeid 4 Jernbane 26 Jordbruk 27 Sagbruk 54 Tjenere 16 Totalt 148
Tabellen viser at infrastrukturen var dårlig utbygd. Dessuten viser den at stedet ble bygd opp omkring industrivirksomhet og kommunikasjoner. Det går også fram av Tabell 4 og 5.
De fleste husmennene og småbrukerne tok seg arbeid på sagbrukene i perioder av året fordi det var den eneste måten å skaffe seg kontanter til nødvendige utgifter. Det høye tallet i primærnæringen kommer av at det ikke fantes noen fast grense for tettstedet.
Både staten og kapitalsterke borgere investerte her. Mens hovedjernbanen fra Kristiania til Eidsvoll ble bygd med kapital både fra staten og private, ble Kongsvingerbanen finansiert av staten.
Håndverkerne – en liten yrkesgruppe
Tabell 4. Håndverkere i Lillestrøm 1865
Håndverk Lillestrøm Bakersvenn 1 Murer 1 Skomaker 2 Skomakersvenn 1 Smed 3 8
Tilstrømningen av håndverkere kom først med den store økningen i folketallet etter at folketellingen ble tatt opp i 1865. Siden det var så få håndverkere her, må en gå ut frå at nødvendige håndverksprodukter ble til i hjemmet. Det ble dessuten mer vanlig å kjøpe ferdige håndverksprodukter, og disse var det lett å få tak i siden veien var kort og kommunikasjonen med omlandet og hovedstaden var god.
Ikke alle hadde et praktisk arbeid
Tabell 5 viser få personer i ikke-praktiske yrker.
Tabell 5. Immaterielle og tjenesteytende yrker i 1865
Yrke Lillestrøm Handelsmann 3 Handelsbetjent/ kramboddreng/butikkjomfru 2 Konduktør 1 Lærer 2 Restaurantvertinne 1 Stasjonsmester 1 Telegrafist 1 Totalt 11
I Lillestrøm var det en offentlig tjenestemann: stasjonsmesteren. Skedsmo kommune hadde også lege og jordmor, men de bodde ikke i Lillestrøm. Stedet delte helsetjenesten med resten av Skedsmo kommune som til sammen hadde 3499 innbyggere i 1865, og legen kunne enten gå eller ri til pasientene.
Til Lillestrøm kom mange innflyttere med jernbane og dampbåt
Jernbanen skapte ofte vekst der den kom, og ble ikke bare brukt til varetransport, men passasjertrafikk var vanlig nokså tidlig. På denne måten ble det mye lettere for folk å flytte på seg. En folkevandring tok til, og toget var en av årsakene til at folketallet vokste så raskt. Lillestrøm ble et viktig trafikknutepunkt og en av de mest trafikkerte stasjonene langs både Eidsvollsbanen og Kongsvingerbanen.
Først i 1880 ble det bygd vei til Lillestrøm. Før den tid gikk folk langs jernbanelinja når de skulle ta seg fram i området, og det kunne skape problemer for togtrafikken. Ellers fulgte folk gang- og krøtterstier, og om vinteren brukte de isen eller veien som oppstod i snøen som følge av tømmerslepene. Det kom krav i 1862 om å bygge vei fra Lillestrøm til Skedsmo kirke fordi det var tungvint å komme seg dit. Veikravet ble enstemmig avvist av kommunestyret. Den første veien gikk tvers gjennom stedet, og senere ble dette dagens Storgata. Først i 1880-årene begynte gatereguleringen. En grunn til at vei- og gatesystemet kom sent, var blant annet at Lillestrøm hadde jernbane.
Folk kom også sjøveien hit. På Øyeren kom dampskipstrafikken i gang i 1849, og i 1860-årene var det tre dampskip her som i første rekke slepte tømmer, men som også fraktet varer og folk. Dermed ble nabobygdene knyttet til Lillestrøm som virket som en magnet på omlandet, for her var det arbeid å få i en sterkt ekspanderende industri. En egen passasjerbåt, D/S Strømmen, ble satt i rute i 1865, og dampskipskaia lå like ved jernbanestasjonen.
Telekommunikasjonen ble utbygd langs jernbanelinja. Lillestrøm telegrafstasjon ble opprettet på jernbanestasjonen i 1854 og hadde fra oppstarten egen telegrafist.
Eget postkontor kom ikke før før i 1890 sjøl om Skedsmo kommune flere ganger søkte om legge et kontor her. Fram til denne tid gikk all postekspedering for seg på jernbanestasjonen, og det var de ansatte ved stasjonen som tok seg av dette. Posten ble utlevert i forhallen på stasjonen, og der var det stappfullt av folk når tjenestemannen leste opp navna på de som fikk post.
I Lillestrøm var det lite lønnsomt å være handelsmann
Tabell 4 viser at det var tre handelsmenn her i 1865, men bare en av dem drev lønnsomt. Det var lite lønnsomt å drive handel fordi sagbrukseierne sjøl drev handel med arbeiderne sine. Sagbrukseierne løste handelsbrev fordi de periodevis ikke greide å skaffe så mye kontanter at de kunne lønne arbeiderne. I slike perioder fikk arbeidsfolket såkalte ”anvisningssedler” på varer de hadde mest bruk for. Denne måten å drive handel på hindret vekst i handelsnæringen. Sagbrukseierne gav i slutten av 1860-årene opp denne arbeidskrevende ordningen og overlot ”anvisningssedlene” til en av handelsmennene som førte ordningen videre. På denne måten sikret kjøpmannen seg en fast kundekrets. Da sagbrukseierne slapp taket i handelsvirksomheten, tok handelsnæringen seg opp.
Bo- og leveforhold
Folk bodde trangt fordi boligbyggingen gikk i utakt med utbyggingen av industrien. Arbeidsfolk som kom flyttende, tok enten inn i boligbrakkene, på husmannsplassene, i uthus og sidebygninger, ja, nær sagt utenkelige steder. I en av de fem arbeiderbrakkene som fantes her i 1865, bodde det 96 personer fordelt på 16 leiligheter. Hver leilighet hadde kjøkken, et kombinert soverom og stue og en entre på til sammen omkring 25 kvadratmeter. Her bodde det fra fire til ni personer. Arbeiderne måtte betale høye husleier, og sammen med lave lønninger og høye priser på mat og nødvendige forbruksvarer, medvirket det til at mange levde på et eksistensminimum.
Husene var trekkfulle, manglet ordentlig grunnmur, var uten kloakkavløp og drikkevannet fra brunnene hadde periodevis dårlig kvalitet. Sammen med generelt dårlig kosthold, mangelfull hygiene og at folk bodde trangt, påvirket dette helsetilstanden. Distriktslege Henschien påpekte at disse bo- og leveforholdene førte til stor smittefare. Legen understreket at de lave lønningene som ikke strakk til annet enn et minium, medvirket også til å svekke helsetilstanden. Det må også nevnes at legen ga den hjemmeværende kona medansvar for denne situasjonen fordi hun ikke skaffet seg nok kunnskaper om matstell og hygiene. Sagbrukene kunne stå i ro opptil fem måneder i året, fra desember til månedsskiftet april-mai. Sagbrukseieren satte vanligvis folk til annet arbeid, men det kunne være vanskelig å sysselsette alle arbeiderne. Lønna for det de gjorde nå, var lavere enn ellers, og dermed oppstod det fattigdom. Jernbanen derimot stod aldri stille, og de statsansatte arbeiderne unngikk arbeidsledighet. Dessuten hadde de høyere lønninger enn sagbruksarbeiderne. Noe annet som skapte et fattigdomsproblem, var at handelsmennene holdt høye priser. Arbeidere dyrket derfor poteter og andre landbruksprodukter der det lot seg gjøre.
Lillestrøm hadde bruksskole
Lillestrøm hadde 81 skoleelever i 1865, og alle gikk på bruksskolen. Skoleloven tillot å opprette skoler ved bedrifter som hadde over 30 arbeidere, og i 1863 leide sagbrukene lokaler i et privathus fram til bruksskolebygningen stod ferdig i 1876. Sjøl om loven krevde det, ble det ikke bygd egen skole for elevene som ikke hadde sagbruksfedre. Ordningen var slik at alle gikk på bruksskolen til den første offentlige skolebygningen, Kirkegatens skole, stod ferdig i 1887. Skedsmo kommune dekket en del av utgiftene til bruksskolen fram til denne tid.
Her kan de ti 15-åringene gjerne føyes til, for dette var alderen for å bli konfirmant. Etter at en var konfirmert, kunne en søke seg fast arbeid, og det satte et skille mellom barndommen og voksenlivet.
Bruksskolen hadde 18 ukers skoleplikt, men det ble undervist opptil 16 uker mer. Skoleåret varte dermed omkring åtte måneder. Det var stort fraver ved skolen. En hovedgrunn var mye sykdom som følge av at smitte spredte seg raskt i de trangbodde husene og av den generelt mangelfulle og lite næringsrike kosten. I tillegg måtte mange barn være hjemme og gjøre arbeid for foreldrene, eller de måtte jobbe på sagbrukene for at familien ikke skulle sulte.
Bruksskolen var dessuten det første forsamlingslokalet i Lillestrøm, og den ble brukt til danselokale hver lørdag og til forskjellige sammenkomster når det var behov for det.
Tabell 6. Barn i skolepliktig alder
Alder Lillestrøm 7 14 8 11 9 12 10 15 11 9 12 10 13 7 14 3 81
Lillestrøm bedehus ble stedets kirke
Lillestrømlingene klaget tidlig over manglende vei til Skedsmo kirke, og den lange veien til kirken skapte problemer, særlig ved gravferder. En løsning kom ikke før Lillestrøm bedehus stod ferdig i 1876, og der ble alle kirkelige handlinger utført. Da hadde stedet over 1300 innbyggere.
Sosiale forskjeller
Ut fra normene på denne tiden kan det være vanskelig å avgjøre hvor folk hørte hjemme sosialt. Men i Lillestrøm fantes ingen overklasse, en liten mellomklasse og en stor underklasse. I mellomklassen finner vi stasjonsmesteren, de to bruksfullmektigene, gårdbrukerne, handelsmennene, lærerne og de faglærte jernbanearbeiderne. Den siste gruppa hadde omtrent samme årslønn som stasjonsmesteren, og innbyggerne så på dem som en overklasse. Den største sosialgruppa var Den ringere stand. Her finner vi sagbruksarbeiderne, de ufaglærte jernbanearbeiderne, plassmennene og gårdstjenerne.
Politisk styre
Lillestrøm var ikke representert i Skedsmo kommunestyre i 1860-årene. Der var det bøndene i Skedsmo-bygda som dominerte politisk og administrativt, og de hadde liten interesse av å investere i det nye tettstedet. Skedsmo kommunestyre vedtok at de kommunale avgiftene skulle holdes så lave som mulig, særlig de som hadde oppstått pga den tette bosetningen i Lillestrøm. Kommunebudsjettet i Skedsmo var i 1864 bare på 2500 kroner. I 1870-åra skjedde det en endring. Folk fra industristedene Lillestrøm og Strømmen tok stadig mer over den politiske og administrative ledelsen i kommunen. Det oppstod et motsetningsforhold mellom tettstedene og bondebygda Skedsmo, og kommunale funksjoner ble etter hvert ”flyttet hen til det nye livlige sted Lillestrøm”.
Oppsummering
Byens røtter finner vi i 1850- og 1860-åra, men Lillestrøm fikk ikke grunnleggende elementer som viste at stedet var en by: bygrense, handelsrettigheter, politisk styre, bygningslov, fattig- og skolekommisjon for å nevne noen. Disse rettighetene hadde tettstedet sammen med Skedsmo, og det utviklet seg derfor mer eller mindre tilfeldig de første årene. Der det fantes en bedrift, hopet det seg vanligvis opp en hussamling. Slike hussamlinger var på ingen måte fullverdige bysamfunn, og heller ikke ble de sett på som bysamfunn i emning. Lillestrøm var derfor bare et kommunikasjons- og industritettsted som ble oppfattet som et sentralsted av folket i bygdene omkring.
Forutsetningene for å etablere en by var egentlig gode. Her var ressurstilgangen til industrien svært god og sterkt økende, og store bedrifter ble etablert. Dessuten hadde Lillestrøm jernbanen som kunne frakte store varemengder sammenlignet med andre transportmidler. Tilstrømningen av folk var stor i etableringsfasen fordi det fantes arbeidsplasser her. I Lillestrøm investerte kapitalsterke borgere i industri og arbeiderboliger, men svært lite i utbygging av infrastrukturen. De stakk profitten i egen lomme eller investerte overskuddet i Kristiania der de bodde. I tillegg var Skedsmo kommune en bremse for utviklingen i Lillestrøm fordi de politiske myndighetene heller ikke ville investere i infrastruktur her. Dermed manglet stedet grunnleggende elementer for å bygge en by.
Det var vanskelig å grunnlegge en by her fordi stedet lå for nær Kristiania, og fordi kommunikasjonene med hovedstaden var så gode. Etablering av og utvikling i de ulike næringene gjorde stedet avhengige av dampbåtene, og ikke minst ble folkeflyttingen mye lettere med dampbåt enn båter med segl og årer. Jernbanen og dampskipene var en grunn til at veibyggingen var nedprioritert.
Handel var et tegn på bypreg, og denne næringen var et viktig eksistensgrunnlag. Det var sagbrukseierne som stod for handelen. Det hindret handelsnæringen i å utvikle seg før sagbrukseierne sa fra seg denne rettigheten og selvstendige handelsmenn overtok. At Lillestrøm ikke var en by, ser vi også av at grunnleggende næringer innen håndverk, sørvis og immaterielt arbeid bare fantes i liten målestokk.
Den største sosialgruppa var arbeiderklassen, mellomklassen var liten og det fantes ikke overklasse her.
Utrykt kilde
- Folketellingen for Skedsmo Herred 1855
Kilder og litteratur på internett
Litteratur
- Hals, Harald 1978: Lillestrøms historie. Bind I. Lillestrøm.
- Helle, Knut m. fl. 2006: Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år. Oslo.
- Haavelmo, Halvor 1929: Skedsmo. Bygdens historie. I og III. Oslo.
- Nordanger. K. M. 1933: Lillestrøm. Et tilbakeblikk i anledning kommunens 25 års jubileum. Oslo