Smakebiter fra artikler
Ruinene av Bispeborgen på Hamar, der krøniken ble nedtegna.
Foto: Cato Enger / Riksantikvaren
(1967)
er et av de eldste norske
byhistoriske skrifter og er blitt tillagt stor historisk betydning, selv om mange sider ved opphavet til teksten er omgitt av usikkerhet og faglig uenighet. Forfatteren er ukjent, men hører antakelig hjemme i det geistlige miljøet assosiert med
domkapitlet i byen. Skriftet er beskjedent i omfang, men forteller over få sider om mange aspekter ved
Hamars historie, om byens næringsliv, bymessige bebyggelse, kirker, gårder og gateløp, som forfatteren befolker med et yrende liv av handelsfolk, handverkere, fiskere og prelater.
Krøniken legger særlig vekt på 1300-tallet – som beskrives som en lokal gullalder – og
reformasjonstida – som males fram som en forfallsperiode. Skriftets verdi som beretning om historiske forhold er på grunn av disse kildemessige karaktertrekkene omstridt. Teksten framstår litterært sett som en panegyrikk i tråd med klassisk retorisk tradisjon, «preget av nostalgiske følelser for en svunnen tid.» Dateringen av krøniken er også usikker og har vært omdiskutert, men mye taler for at den ble skrevet omkring midten av 1500-tallet. Tittelen er etter alt å dømme sekundær, og betegnelsen «krønike» har kommet til seinere. Originalmanuskriptet er tapt, og teksten foreligger bare i en rekke avskrifter. I norsk lokalhistorisk
historiografi er Hamarkrøniken likevel betraktet som et pionerverk.
Jørn Sandnes skriver for eksempel:
Les mer…
