 Carl A. Hansen (t.h.) med sønnen Karl Andreas Hanssen (t.v.) og den ca. 4 år gamle sønnesønnen Rikard Kaarbø Høvde. (født i Suldal kommune i Rogaland 17. januar 1843, død 1935) var skipsbygger. Han vokste opp i Vang i Valdres hvor faren (som også het Carl Andreas Hansen) var sokneprest. Hansen var allerede en viden kjent og anerkjent skipsbyggmester/skipskonstruktør da han kom til Harstad i 1906. Her bodde han på Seljestad hos sin sønn, ordfører (i Trondenes) og advokat Karl Andreas Hanssen, som senere ble sorenskriver. Han kjøpte snart et område i Harstadhamn av Hans Fredrik Giæver, og startet skipsbyggeriet Harstad Skibsverft hvor han konstruerte og bygde fiskebåter i tre.Hansen hadde ingen annen skolegang enn den han fikk i hjemmet på prestegården, og det var snekker han ville bli og kom etter hvert i lære hos snekkemester Heichmann i Drammen, senere hos snekkermester Frantze i Kristiania og ble utlært snekkersvenn der. Som en del av utdannelsen gikk han på tegneskole og lærte både matematikk, frihånds- og konstruksjonstegning. Deretter praktiserte han tegning av skipskonstruksjoner og praktisk skipsbygging ved Brunchhorst & Dekkes Skipsverft i Bergen, som var landets største skipsbyggeri på den tiden. For å kunne utvikle seg videre i faget, ble han av denne arbeidsgiveren anbefalt å ta videreutdannelse i Amerika. Les mer …
 Sandvikoddden fyrstasjon i 2003. Foto: Dag Terje Filip Endresen ligger på en odde ved det tidligere strandstedet Sandvigen i innseilingen til Arendal. Fyrbygningen er laftet og har tårn med lyktehus i gavlen. I 1934 ble fyrdriften erstattet med et høyt særpreget tårn med fyrlykt som er satt opp rett foran fyrbygningen. Anlegget omfatter uthus, naust og landing. Stasjonen ble opprettet samtidig med Store og Lille Torungen fyrstasjoner og har funksjonell og visuell forbindelse med disse. Anlegget ligger som en del av den verneverdige bebyggelsen i Sandvigen.
Sandvikodden fyrstasjon er lite endret utvendig siden fyrtårnet ble forhøyet i 1894 og har høy aldersverdi. Den karakteristiske sammensetningen av bygninger med den gamle fyrstasjonen og den nyere lykten foran, viser den fyrtekniske utviklingen. Sandvikodden fyrstasjon har stor miljøbetydning i sammenheng med bebyggelsen i Sandvigen, og fyrhistorisk interesse ved sin forbindelse med Store og Lille Torungen fyrstasjoner. Les mer …
Makkaur fyrstasjon ligger helt ytterst i Båtsfjorden. Fyrbygningen er en betongbygning med hvelvet tak og tårn på taket. Anlegget har klare likhetstrekk med betongbebyggelsen på Geitungen fyrstasjon i Rogaland, og Sletringen fyrstasjon i Sør-Trøndelag. Et 3. ordens lynblinkapparat, maskinhall med trykktanker til diafon tåkeanlegg og aggregater er intakt. Fyrbygningen og fyrvokterboligen er bevart fra før krigen. En tørrmurt vei går mellom fyrbygningen og den øvrige bebyggelsen. Denne omfatter boliger, uthus og tufter etter bolig og uthus. Bygningene ble revet så sent som på 1980-tallet og en dårlig tilpasset bygning som i dag brukes til bolig og maskinhus, ble satt opp utenfor tunet. En støpt vei fører ned til naust og landing. Fyrbygningen har en dominerende plassering på toppen av en knaus i et opprevet fjellandskap, og fyrbygningen er en av landets mest særpregede.
Fyrbygningen har høy arkitektonisk verdi som eksempel på betongbyggeri med sterke trekk fra industriarkitektur. Fyrstasjonen har miljøbetydning sett i sammenheng med det nedlagte fiskeværet Gamle Makkaur, og rester etter et tysk kystfort en km unna. Les mer …
 Flaggpryda «Arne Longva» vert her sjøsett. Etter sjøsetting skal båten ligge ved kaia å få om bord barlasten. Då vert også dei siste tinga ordna, og båten skal prøvekøyrast. M-25-S. Kjennesignal: LDNX. L/L Vik Båtbyggeri i Høydalen bygde denne båten i 1955 for Leiv Longva, Gjerdsvika. Seinare fekk båten namnet «Straumingen». Båten er nærast kopi av «Nybør» som var bygd året før. Skilnaden ligg stort sett i litt slakkare akterende, altså ikkje fullt så rund som «Nybør». Med det skulle han sleppe sjøen lettare, og var også enklare å «hude». Trematerialene til «Arne Longva» kom frå Bjørkedalen i Volda kommune. På den tid var det ikkje veg til Høydalen, det var biltransport frå Bjørkedalen til Straumshamn. Der vart det lasta om bord på båt for frakt til Høydalen. «Arne Longva» vart ferdig og levert i slutten av desember i 1955. Les mer …
 Tungenes fyr i 2006. Foto: Roar Johansen Tungenes fyr ligg på garden Tunge i Randaberg kommune. Det var fjerde fyret som blei bygt i Rogaland. Privatpersonar i Stavanger stod bak opprettinga i 1828. Det dreidde seg om talglys som var plasserte i eit hus i tunet på Tunge. Etableringa av eit fyr på nordspissen av Jæren må sjåast i samanheng med det rike sildefisket på denne tida. Fisket og sildehandelen auka behovet for ei sikrare innsegling til Stavanger.
Fyrvesenet overtok ansvar for drifta i 1862. Fyret blei då flytta til sin noverande plass på Tungeneset. I 1898 skjedde ei utbygging av fyret, mellom anna med nytt tårn. Elektrisk lys kom på plass i 1932, noko som medførte at sjølve fyret kunne forsterkast. Det fekk også nautofon (tåkelur), som framleis er inntakt. Ein ny fyrvaktarbustad blei reist i 1937. På skjeret Brakjen utanfor Tungeneset kom ei lykt i 1932. Les mer …
 Hardanger Fartøyvernsenter sin logo Hardanger Fartøyvernsenter (HFS) er ei stifting som samstundes er både eit museum og eit levande verft i Norheimsund i Hardanger. Stiftinga vart etablert i 1984 og har mange ulike tenester innan fartøyvern, nybygging og restaurering av klinkbygde småbåtar, og museumsverksemd. Ho er óg aktiv innanfor attføring av vanskelegstilt ungdom, lærlingeplassar, leirskule og reiseliv. Sidan 2007 er senteret ei eining i Hardanger og Voss museum. Norsk Kulturarv tildelte HFS og SJ «Mathilde» Olavsrosa i 1999.
Verftet er navet i HFS sin verksemd. Her gjeras det praktiske restaureringsarbeidet, ofte er det store og krevjande restaurerings- og dokumentasjonsoppdrag. Restaureringa fylgjer antikvariske retningsliner, så lite som mogleg skiftes ut og det som vert skifta blir erstatta av material med same kvalitet og lik handverksmessig utføring som det gamle. Målsetjinga er at fartøya skal vernast som flytande kulturminne. Eit anna viktig mål er å føre handverkskunnskapen som elles ikkje er aktuell i vanlege kommersielle samanhengar vidare. Les mer … | 
