Louise Lysgaard (1843–1917)

Louise Lysgaard vokste opp på Svennes på Biri. Fra Biri-Snertingdal bygdebok, utgitt 1951.

Anna Louise Keilhau Lysgaard (født 9. mars 1843 på Biri, død 5. januar 1917 i Hølen) var telegrafist, telefonist og telegrafbestyrer på Borøya og i Son. Hun var også oppfinner, og hadde patent på en skuremaskin og konstuerte en delvis automatisert telefonsentral.

Slekt og familie

Hun var datter av Anders Lysgaard d.y. (1814–1890) og Dorothea Maria Lysgaard f. Engøe (f. 1816). Faren var tatt inn som pleiesønn hos eidsvollsmannen Anders Eriksson Lysgaard på Svennes på Biri, og tok familienavnet derfra. De fikk åtte barn.

Louise Lysgaard ble ikke gift, men minst én beiler hadde hun. Komponisten Rikard Nordraak hadde en del kontakt med hennes familie på Biri, og i flere brev fortalte han om sin forelskelse i Louise Lysgaard. Nå var visst han lettforelska, for i sin dagbok noterte han: «Forelsket i Nora Olsen, Louise Lysgaard, Elina Hansen, Louise Lund. Forlovet med Marie Lund.»

Liv og virke

Hun ble den 21. april 1843 døpt Anna Louise Keilhau Lysgaard i Biri kirke; mellomnavnet kom trolig fra geologen Baltazar Mathias Keilhau som var født på Biri. Louise Lysgaard kom fra et velstående hjem. Da hun var fem år gammel ble faren ordfører i Biri, og i 1857 ble han stortingsrepresentant. Han drev forskjellig forretningsvirksomhet, og særlig lønnsomt ble hans engasjement i Strand Brenneri på Moelv fra 1846. Året før hadde hjemmebrenning blitt forbudt, og brenneridrift var dermed en vekstbransje. I 1850-åra ble det dårligere tider, og i 1860 endte det med konkurs. Faren måtte finne seg en jobb, og i 1865 finner vi ham som tollbetjent i Skien. Louise, i folketellinga oppført som Anna, ble også med dit.

I folketellinga 1875 blir det noe merkelig. Da finner vi foreldrene og to døtre bosatt i Bergen, men også mora og to døtre i Akersgata 73 B i Kristiania. Det er bare ei Dorothea Marie Lysgaard født 1816 i Borre, og døtrene stemmer også, så det må være henne som er ført opp som enke i hovedstaden. Vi får gå ut fra at hun har vært hos døtrene der midlertidig, og at den som førte tellinga har gjort en feil og trodd hun var ei enke som bodde der – men det kan jo også være andre forklaringer som kanskje dukker opp gjennom andre kilder. Det står ingen Louise der, men Amalie Lysgaard, telegrafistinde født 1843 på Biri, må være henne. Det var ingen søster som het Amalie, og den tredje i husstanden var hennes yngre søster Konstance Spørck Lysgaard, født 1852. At Anna har blitt Amalie står forsåvidt i stil med moras enkestatus. Det oppgis enkelte steder at Anders Lysgaard d.y. døde i 1875, og det skyldes trolig denne kilden – men han døde i Bergen i 1890.

I 1880 var hun telegrafbestyrer på Borøya i Tvedestrand. En artikkel i Stavanger Amtstidende forteller at hun året før fant opp en «eiendommelig Skuremaskine», og at hun så hadde konstruert et apparat der man kunne koble sammen telefonlinjer uten menneskelig assistanse, og uten å gå gjennom hovedsentralen. Dette var et stort framskritt, og hun søkte patent på apparatet. Det må nevnes at den første telefonsamtalen i Norge fant sted bare fire år tidligere i Ålesund, og da med direktelinje. Første samtale gjennom sentral fant sted i 1880, så allerede samme år som sentralene kom hadde hun klart å forbedre dem. Året etter ble det meldt at hennes apparat var utstilt i Paris.

Selv om telefonen var ny i 1880, hadde hun allerede mye erfaring med telegrafen. Hun ble nemlig ansatt i Telegrafvesenet i 1867.

I folketellinga 1885 dukker hun opp i Son som «Tellegraffistinde» (sic). Hun bodde da sammen med blant annet enkefru og telegrafbud Gregorine Nekrud og hennes to barn i Meierigården, der telegrafen holdt til. En notis i forbindelse med at hun gikk av fra stillinga avslører at hun ble ansatt som telegrafbestyrer i Son i 1883. Vi finner også en annen opplysning fra 1885, fra en annonse i Aftenposten. Tidsskriftet Tidsfordriv, med undertittelen «Morskabslesning», skulle komme ut fra 1. april dette året, og bestillinger skulle sendes til Louise Lysgaard i Son. Hvilken tilknytning hun egentlig hadde til bladet vet vi ikke, men hun var i hvert fall ansvarlig for å distribuere det.

Hun var fortsatt i Son i 1900, og var «Telegrafistinde og Telefonistinde». Da bodde hun sammen med sin mor og med Gusta Andersen, som var telegraf- og telefonbud, og som står med tjeneste som familiestilling.

I 1910 står hun oppført som forhenværende telegrafbestyrer. Hun losjerte da hos Gusta Andersen i Hølen. Andersen hadde da skifta yrke, og var blitt musikklærer. At hun nå var forhenveærende bestyrer skyldes at hun i 1901 søkte om avskjed på grunn av svekka helse.

Louise Lysgaard døde den 5. januar 1917, og ble gravlagt fra Såner kirke den 17. januar. Det er ikke angitt noen dødsårsak i kirkeboka, selv om dette står hos de andre på samme side.

Da Gusta Andersen døde i 1934, ble hun gravlagt ved siden av Louise Lysgaard, og i Moss Avis stod det i den forbindelse: «Ved siden av sin uadkillelige venninne i mange år, den tidligere avdøde frøken Louise Lysgaard, er [Gusta Andersen] nu stedt til hvile i denne egn, som oprinnelig var dem begge fremmede, men hvor de kom til at nedlegge det beste av sitt livs arbeide. Og hvor de kom til at føle sig hjemme. Velsignet være deres minne!».

Litteratur og kilder

• Louise Lysgaard i Historisk befolkningsregister.
• Herberg, Bjørn: Svennes gård : historisk reise med avstikkere. 2004. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Gudmundsen, Ivar (red.): Son leksikon = : Encyclopaedia Sonensis. Utg. Vestby historielag. 2002. Digital versjon på Nettbiblioteket.