Næringslivet i lokalhistorien
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Næringslivet i lokalhistorien er en samling med tips rundt det å skrive næringslivshistorie fra et lokalt ståsted. Denne artikkelen handler spesielt om sekundær- (vareproduksjon og –foredling) og tertiærnæringene (serviceytere). Næringslivshistorie kan blant annet handle om enkeltbedrifter, som en fabrikk, en bank eller en butikk. En sektororientert næringslivshistorie tar for seg et segment av næringslivet på stedet, for eksempel kolonialbutikker eller banker.
En tilsvarende artikkel om landbruks- og gardshistorie finner du her.
Hva er næringslivshistorie?
Institusjonsorientert
Bedriftshistorie blir ofte skrevet i forbindelse med jubileer. De fleste mindre og mellomstore bedrifter bruker ved slike høve en skrivefør person fra lokalsamfunnet, eventuelt en som kjenner foretaket innenfra, til å lage ei bok eller et hefte om virksomheten. I noen tilfeller legges også noe av historikken ut på bedriftens hjemmesider. Større bedrifter, som Telenor og Norsk Hydro, engasjerer gjerne faghistorikere over flere år for å skrive djuptpløyende bøker om firmahistorien. Et sentralt miljø i denne typen oppdragsforskning er Senter for næringslivshistorie ved Handelshøyskolen BI.[1] Slike, større historieverk tar normalt sikte på å gi ei balansert framstilling av bedriftens historie, ikke å drive reklame. Det vil si at også mindre flatterende sider ved firmaets historie trekkes fram og drøftes.
Sektororientert
Artikler av denne typen vil ofte legge mye vekt på utviklingen på stedet utenom selve bedriften det skrives om, fordi den favner videre enn en institusjonsorientert artikkel. Sektororienterte artikler er gode kilder for mer helhetlige artikler. De kan også gjerne være krydret med eksempler hvor man går dypere i historien til en enkelt bedrift.
Næringslivet i sin helhet
En artikkel som tar for seg det lokale næringslivet i sin helhet vil oftest si svært mye om hvordan lokalsamfunnet er utformet, fordi den må ta for seg hele utvalget av arbeidsplasser, tilbud og forhold for næringsliv.
Hvorfor næringslivshistorie?
Næringslivshistorie er nyttig for både bedriftene sjøl og lokalsamfunnet. For de som leder en bedrift, kan det for eksempel være nyttig å kjenne til bedriftens opp- og nedturer. Ble det i fortida tatt beslutninger, dårlige eller gode, som ledelsen nå kan lære av? Analyse av regnskapsserier over lange tidsrom kan gi det nødvendige overblikket for å se når og hvorfor ei utvikling har snudd. Bedriftshistorie kan også brukes i markedsføringssammenheng. Ofte er det et kvalitetsstempel å vise til at firmaet har høg alder og dermed mye kunnskap om hva kundene trenger.
Næringslivshistorie er samtidig en viktig del av historien til samfunnet rundt bedriftene. For det første har bedriften virka tilbake på samfunnet, der den har skapt (og nedlagt) arbeidsplasser. Noen bedrifter har vært hjørnesteiner i samfunn, mens andre har hatt mindre betydning. Bedrifter har også drevet med samfunnsbyggende tiltak som egne skoler, gaver/donasjoner og lignende. Bedrifter har hatt sine egne lukter (Mosselukta) og lyder (som Hunton-sirena på Gjøvik).
Gjennom bedriftshistorie får en også innsikt i hva slags effekt som politiske vedtak har hatt. Samfunnets rammebetingelser, som markedsreguleringer og miljøkrav, har skapt det handlingsrommet som bedriftene har måttet opptre innafor.
Hva bør næringslivshistoriske artikler inneholde?
Noen eksempler på problemstillinger:
- Finnes det mange lokale arbeidsplasser, eller er det mange pendlere?
- Finnes det et bredt tjenestetilbud, eller er innbyggerne avhengige av å reise andre steder?
- Har stedet hatt et stabilt næringsliv, eller har det være mange små og store kriser?
- Har stedet en hjørnesteinsbedrift, eller har det vært en slik bedrift som nå er nedlagt?
Svarene på disse spørsmålene kan bidra til å svare på andre spørsmål om lokalsamfunnet, for eksempel om inn- og utflytting (arbeidsplasser), anlegging av nye boligområder (befolkningsøkning og mer velstand), mulighetene for offentlige prosjekter (skattegrunnlaget) og annet.
Balansert framstilling
Næringslivshistoriske artikler på lokalhistoriewiki og andre steder skal i utgangspunktet ikke fungere som reklame for bedriftene. Framstillinga bør være balansert/nøytral. Dette er ikke til hinder for at bedrifter seinere kan plukke ut deler av artikkelen og nytte stoffet i markedsføringa si.
Overblikk
Næringslivshistoriske artikler bør inneholde et overblikk over sektoren eller næringslivet i sin helhet. Gjennom sammenlikning med den mer generelle utviklinga i sektoren eller andre enkeltbedrifter trer det spesielle med vårt studieobjekt fram. Som annen lokalhistorie vil næringslivshistorie med utsyn også gi mer innsikt.
Hvordan kan artikkelen se ut? Disposisjon
Innledningen bør inneholde:
- Navn på bedriften (med utheva skrift)
- Tidsrommet bedriften eksisterer/eksisterte
- Opplysninger om hva bedriften var kjent for, hovedproduktet f.eks. Det er flott hvis ingressen kan fange umiddelbar interesse for bedriften, ved å pirre nysgjerrigheten hos leseren.
Kilder
Det kan i mange tilfeller være vanskelig å finne kilder når man skal skrive om tidligere tiders næringsliv. I mange tilfeller er bedriftenes egne arkiv gått tapt eller er mangelfulle. I motsetning til offentlige organ er ikke private bedrifter lovpålagt å ta vare på de historiske arkivene sine. Etter regnskapsloven må imidlertid bedriftene oppbevare regnskapene sine i ti år, av hensyn til skattemyndighetene.[2] Riksarkivaren har også fullmakt til å registrere visse privatarkiv som særskilt verneverdige, men dette er en bestemmelse som bare brukes i helt spesielle tilfeller.[3]
En del bedrifter har inngått samarbeid med Arkivverket eller andre arkivinstitusjoner om å oppbevare og ordne arkivene sine. Da Norske Skog la ned treforedlingsbedriften Union i Skien, ble arkivet overført til Riksarkivet.[4] Opplandsarkivet er en desentralisert arkivordning, med avdelinger i hele Oppland fylke, som blant annet har tatt vare på mange bedriftsarkiv. For lokalhistorikere er det av stor betydning å medvirke til at arkiver blir bevart.OVERGANG TIL NESTE AVSNITT, BØR DE BAKES SAMMEN?
Bedriftsarkiv
Dersom virksomheten fortsatt er aktiv finnes arkivene, men de kan være utilgjengelige. Gamle arkiver er ofte i uorden, mens nyere arkiver ikke åpnes for forskere. En del statistikk vil være tilgjengelig, men man finner ikke uten videre årsakene til forskjellige beslutninger, og statistikk kan være vanskelig å tolke. Den beste framgangsmåten er rett og slett å ta kontakt med bedriften det gjelder. Det kan for eksempel være mulig å få lov til å granske eldre arkiver selv om de bare er stuet bort i uorganisert form – en historiker vil da gjerne etterlate seg arkivene i ryddigere form enn hun eller han fant dem, noe som også tjener bedriften.
Mange virksomheter har blitt tatt over av nye eiere, og hva som da har skjedd med eldre arkiver varierer. Ta kontakt med den lokale ledelsen, eller eventuelt med et sentralt kontor dersom den lokale virksomheten har opphørt men firmaet fortsatt eksisterer.
Kommunale protokoller
Mange sider ved næringslivet er regulert gjennom lover og forordninger, og mange av bestemmelsene håndheves lokalt. Det gjelder for eksempel transportløyver, skjenkebevillinger, byggetillatelser og mye annet. Kommunale arkiver er i liten grad indeksert, men dersom man har omtrentlige datoer, er det mulig å finne fram. Kommunen kan i mange tilfeller være behjelpelig med å angi hvilket organ det er som har fattet beslutninger. Nyere kommunearkiver oppbevares hos de enkelte kommunene, men mange kommuner har satt bort eldre arkiver til interkommunale eller fylkeskommunale depot, som Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS.
Statlige arkiv
Bedrifter blir registrert, og en del nøkkeltall innhentes årlig. Brønnøysundregistrene kan skaffe til veie mye data. Det kan da være nødvendig å betale et gebyr. FIRMAREGISTERET VIKTIG, OPPBEVARES VED STATSARKIVENE? NOEN ER DIGITALISERT? (DIGITALARKIVET)
SETNING/AVSNITT SOM MÅ FLYTTES Enkelte eldre virksomheter har overlevert sine arkiv til Riksarkivet.
Intervju
.jpg)
Hvis bedriftens virksomhet ikke ligger for langt tilbake i tid er intervju med tidligere ansatte en viktig måte å skaffe informasjon på. Skulle virksomheten ligger lenger tilbake kan man allikevel få en del opplysninger dersom man finner personer som for eksempel hadde besteforeldre som arbeidet der. FINNES OGSÅ EKSISTERENDE INTERVJU, VED LOKALE MUSEER OG ARKIV. STORT PROSJEKT: ARBEIDERMINNER, INTERVJUPROSJEKT, BL.A. EDVARD BULL (SE ARBEIDERHISTORIE OG ARTIKKEL OM BULL).
For å finne personer som kan gi opplysninger kan det være lurt å bruke lokalavisa, oppslag på biblioteket og å bruke lokale foreninger. Søk på Internett, f.eks. Google, er svært ofte nyttig.
Aviser og telefonkataloger
Norsk lysingsblad har informasjon om norske foretak. Bladet har blitt utgitt under forskjellige navn sia 1883, da det het Norsk kundgjørelsestidende. Siden 2000-åra utgis kun en elektronisk versjon.[5]
Vanlige aviser inneholder annonser som gir informasjon om adresse, produkter og liknende. På denne måten kan man også følge forandringer fra det ene året og til det annet. Noen ganger bringer aviser intervjuer, særlig når en bedrift åpnes, utvides eller nedlegges og i forbindelse med jubileer.
Nasjonalbiblioteket har mikrofilmutgaver av alle norske aviser, og noen aviser har også digitalisert de eldre årgangene sine. Aftenposten og Agderposten har en betalingstjeneste for sitt historiske arkiv, men mange aviser er med i tekstdatabasen Atekst, som mange bibliotek abonnerer på, og dermed er gratis for brukerne. Med unntak av Verdens Gang, som har alt materiale fra 1945 og framover her, inneholder Atekst mest nyere avistekster, fra 1980-åra til i dag.
I telefonkataloger kan en få indikasjoner på om en bedrift eksistererte eller ikke på et gitt tidspunkt, hvor den lå (adressa), og samtidig vil oppføringene i Gule sider si noe bransjen som helhet. I telefonkataloger finnes også annonser for noen bedrifter. Katalogene er imidlertid litt «skumle» kilder. Mange småbedrifter, som landhandlerier, har ikke alltid vært oppført i katalogen. Det var kostbart å annonsere, og slike bedrifter hadde en lokal, etablert kundekrets, som ikke trengte telefonnummeret, og som ofte heller ikke hadde telefon (før ca. 1980). De fleste gamle telefonkatalogene er bevart av Norsk Telemuseum.[6]
Fag- og arbeidsgiverforeninger
Fagforeninger og arbeidsgiverforeninger kan sitte på informasjon om bedriften. I løpet av senere tid har det vært store endringer i strukturen i disse foreningene, men hvis man kontakter sentralorganisasjonenes arkiv er det stor mulighet for at de kan lede en til rett sted.
Referanser
- ↑ Se f.eks. Thue 2008.
- ↑ Regnskapsloven 1977
- ↑ Lange m.fl. 2001, s. 52.
- ↑ Se bl.a. riksarkivar Ivar Fonnes kronikk fra 2009, Fonnes, «Historie kan gå tapt i krisen»..
- ↑ Norsk lysingsblad. Bladet har hett Norsk kundgjørelsestidende (1883–1918), Norsk kunngjørelsestidende (1919–1937), Norsk lysingsblad (1938–1942), Offentlige kunngjøringer (1942–1945) og Norsk lysingsblad (1945–).
- ↑ E-post fra Arve M. Nordsveen (Norsk Telemuseum) august 2011.
Kilder og litteratur
- E-post fra Arve M. Nordsveen (Norsk Telemuseum) august 2011.
- Fonnes, Ivar: «Historie kan gå tapt i krisen», kronikk i Dagsavisen, 9. juni 2009.
- Lange, Vilhelm, Dag Mangset og Øyvind Ødegaard: Privatarkiver. Bevaring og tilgjengeliggjøring (nr. 11 i skriftserie fra Riksarkivaren), Oslo 2001.
- Regnskapsloven av 1977
- Thue, Lars: «Historie som vare», artikkel i tidsskriftet Heimen, nr. 2/2008.